SØR ØYA, NEW ZEALAND, februar 2008
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Vi inviterte med oss Sverre Erik fra den norske båten Vagabond Virgin, fylte bilen og satte kursen sørover. Planen var 10 dager på tur i skog og mark på Sør Øya.
De første fem dagene hadde vi deilig varmt sommervær med strålende sol. I Abel Tasman Nasjonalpark nøt vi den vakre naturen. To dager til fots med både telt, primus, sovepose, biff, rødvind og egg og bacon i sekken. Vi oppdaget at det er tungt å bære alle tingene når man er på tur. Det er lettere når man har dem med seg i båten...
Vi teltet oss videre sørover på vestsiden av Sør Øya. Fox isbreen ble inspisert i regn og kaldt vær. Via Arthurs Pass kjørte vi østover til Christchurch, før vi satte kursen nordover for å rekke fergen tilbake Nord Øya.

Norsewood - den norske byen på Nord Øya. Danevirke - den danske byen i Nord Øya.

Det glade campingtrekløver – Sverre Erik fra Vagabond Virgin, Heidi og Eivind.

Picton - vårt første møte med Sør Øya. Fotografen Heidi. Klar for første natt i telt, Picton.
Vi gikk ombord i båten mens den stod på land på en tilhenger. Foran skimtes traktorsjåføren som er i ferd med å sjøsette oss utenfor den langgrunne stranden. Det er mye som skal være med når man skal klare seg i skogen flere dager i strekk…

Vi tok båt til Tonga Island og vandret langs sjøen og innom noen topper tilbake. Mange steder nord på Sør Øya minner om tropene, tross sin geografiske plassering på omkring
40 grader S.

Lavvann = snarvei Noen av snarveiene underveis bestod av hengebroer. Nesten tropisk skog, selvom vi befinner oss langt syd for ekvator.
Abel Tasman Track følger kysten store deler av strekningen, så vi slapp å føle at avstanden til havet ble for stor… Skal man ligge på bunnen er det tryggest å ha ankeret ute… En liten pust i bakken
Pancake Rocks ved Punakaiki på vestkysten av Sør Øya. Det var ikke høyvann da vi var ved Pannekake klippene, så vi fikk ikke se de brølende sprutene som sandsteinsklippene også er kjent for.
Glimt fra landeveien på Sør Øya.
Queen Charlot Sound. Arthurs Pass. Arhurs Pass.
I Arthurs Pass nærmet vi oss 1000 høydemeter og det ble merkbart kjøligere enn i lavlandet. Devil's Puncbowl ved Arthurs Pass er 130 meter høyt og et kjent landemerke på Sør Øya. På vestkysten av Sør Øya er veien enkelte steder lik veiene på Vestlandet hjemme i Norge.
Westland eller var det wet land.   Arthur Pass.
Etter en uke i telt begynte vi å få fart på oppsetting og nedpakking av telt, og kunne nyde teltlivet til fulle.
Det blåste godt ved Kaikorua på øst kysten av Sør Øya.
Kaikorua betyr skalldyr. I følge legenden var det her Maui, en halvgud satt og fisket da han fikk hele Nord Øya på kroken og trakk den opp på land 		Pass opp for sel de neste 4 kilometerne – kan ikke huske å ha sett dette skiltet langs norske veier…
    FORSIDEN>>>