Siden det forrige reisebrevet har vi tilbakelagt den spanske og den portugisiske kysten. Vi nærmer oss siste stopp før vi skal gi oss i kast med Atlanterhavet. 20. November går starten på ARC fra Las Palmas på Grand Canaria. Peder skal fly hjem til barnehage og vinter- hverdag mens vi ligger i Puerto de Mogan, og snart mønstrer mannskapene på for det lange atlanterhavsstrekket.

Vi hadde god tid da vi kastet loss fra La Coruña i Spania og seilte forholdsvis korte dagsetapper mot varmere strøk. Corme, Camarinas og Muros ble avlagt besøk. Små fiskelandsbyer som alle var trivelige på sin måte.
Vi trodde det ville være stille og fredelig i de små fiskelandsbyene på spanske kysten. Der tok vi feil. Det er riktignok ikke fiskebåtene som lager mest lyd. Spanjolene er flinke til å feire. De gjør det med surt korpsspill akkompagnert av raketter. Ikke en eller fem raketter, men femti eller hundre, gjerne hver annen time. Hver by har sine helgener som skal feires. Underveis sørover opplevde vi raketter og smell nesten hver dag. I Portugal var det også mye raketter, med både smell og farge.
I Corme hadde vi en skummel opplevelse. En natt ble vi vekket av dunket fra en robåt mot skutesiden. Om det var en full fisker eller en kjeltring med skumle hensikter, fant vi aldri ut. Han forsvant raskt da vi tente lyset. Etter en runde på dekk kunne vi heller ikke se at noe manglet.
Vi har etter hvert blitt mer nøye med å låse båten og sette luker i låst luftestilling når vi forlater skipet. Gummibåten er oftest på dekk om natten sammen med kajakken, selvom vi har også opplevd at sikkerheten ved marinaene i Spania og Portugal er en helt annen enn hjemme. De fleste marinaene har gitterporter og nøkkelkort systemer for å holde uønskede borte fra bryggene.
Skruene vi handlet i La Coruña har funnet sin rette plass om bord. Riktignok tok en av dem en omvei gjennom kroppen til Kapteinen. Vi lå på svai i Muros, mens Kapteinen koste seg med å henge fruktnett oppunder dekk. Han har den uvanen å ha skruene i munnen, før de skrus på plass. Under et innpust fant to av dem veien ned i halsen. Den ene kom heldigvis ut igjen etter en serie hostekuler. Skrue nummer to viste seg derimot ikke. Vi regnet med at den ville komme ut etter hvert… Bekjente i legebransjen ble for sikkerhets skyld konsultert. ”Ikke dra langt fra land de nærmeste dagene”, var rådet vi fikk. Normalt går en slik skrue gjennom systemet uten problemer, men det er greit å være forsiktig. Kapteinen ville ikke nøye seg med antagelser om at skruen var ute av kroppen. Den sikre metoden for gjenfinning av skruer ble derfor tatt i bruk… Skruen er nå konstatert ute i fri luft igjen!
Isla del Faro, øyen med fyrlykten, var det første ”Drømmestedet” hvor vi kastet anker.  En flott, deilig sandstrand fylte hele østsiden av øya. Den minte om sydhavsøyer vi tidligere bare har drømt om. Badevannet holdt riktignok bare 16 grader. Øya er et naturreservat og det er kun lov å gå på oppmerkede stier, noe vi selvfølgelig benyttet oss av. Det er alltid deilig å komme opp på en topp etter å ha vært på havet noen dager. Da vi gikk tur på øya, opplevde vi at Empire dregget for andre gang. Første gang var i bukten utenfor Corme, en vindfylt natt. Nå dregget Empire i den lette vinden utenfor Isla del Faro. Vi rakk heldigvis tilbake, innen nabobåten kom i fare. CQR ankeret vi hadde i baugen, ligger tynt an. Bruceanker-kopien som var med i reserve, ble øyeblikkelig montert på ankerkjettingen. Siden har vi ikke dregget merkbart. Selv ikke utenfor Cascais senere på turen, der vi lå på svai med vind opp mot 20 m/s.
I en rask tekstmelding til Budda, som Kapteinen har fått det flotte CQR-ankeret av, truet Eivind med å støpe ankeret inn i en sementblokk, slik at vi kunne gi det bort til noen fiskere her nede som moring.... Vi får se - finner Kapteinen ut noe lurt som kan gjøres med ankeret, kan vi kanskje få sveiset det om...
Bjørnar og Peder kom om bord i Vigo, en by som ligger like ved drømmeøya. Vi måtte selvfølgelig ta de med til øya. Fint vær og deilig sandstrand var en bra start på turen. Her møtte vi også Anne og Jørgen om bord i Vanvara, for første gang. Bjørnar ble tatt på sengen, da Jørgen kom ombord for å hilse på. Jørgens første ord var "HEI, BJØRNAR!" - det viste seg at Bjørnar og Jørgen var tidligere arbeidskolleger fra mange år tilbake.
Videre gikk turen innom Bayona, Viano do Catello, Nazare og Cascais, hvor Bjørnar hoppet av. Regner med at dette er ganske ukjente byer for de fleste.. Dere får ta en titt på kartet, Cascais ligger 30 min med tog fra Lisboa og var den siste havnen før vi satte kursen ut i Atlanterhavet og Porto Santo.
Etter en drøy uke i Cascais kriblet det igjen etter å heise seil. Dette var første gang siden turen startet, at vi hadde ligget i ro så lenge. Tiden gikk utrolig fort, men når dagene skal oppsummeres, er vi litt usikre på hva de gikk med til. Slik er det visst å være på tur…
Det ble en frisk seilas første døgnet ut fra Cascais, med Porto Santo som neste mål. Vinden ble atskillig kraftigere enn meldt. 3dje revet og stormfokk ble satt noen timer etter avgang, men med vinden inn godt på styrbord låring hadde vi det allikevel fint ombord. Vanvara, som vi hadde avtalt å være underveis samtidig med, valgte å gå tilbake til Cascais. Årsaken var kraftig sjøsyke, som gjorde selv det å bytte kanal på VHF'en, til en umulig oppgave. Det var bare såvidt Jørgen unngikk å grise til hele VHF'en sin...
For Peder ble starten på denne etappen litt tøff, men etter å ha funnet ”sjøbeina sine” koste også han seg ombord. At Kapteinen eller Styrmannen sov på dagen, fordi de måtte jobbe om natten, hadde han full forståelse for. Han lærte også at det er viktig alltid å holde seg godt fast når båten beveger seg i bølgene. Peder synes det var gøy å bli festet i line. Han var rask til å minne oss om at også vi måtte kroke oss på.  At køya hans midlertidig fikk plass på dørken ved byssa, den roligste plassen om bord, tok han ingen større notis av.
Da vi nærmet oss Porto Santo fikk vi endelig fisk på kroken. Snøret hadde vært ute hele dagen, og en nydelig dorado, eller gullmakrell, så dagens lys. Etter 3 dager og 5 timer la vi til på Porto Santo, en liten øy 30 nm nord for Madeira.
Det begynner etter hvert å bli mange norske flagg å se på båtene omkring oss. Flere skal være med på ARC, noen er ”bare” ute og seiler på ubestemt tid med planer som er til for å endres. En dag lå det 10 norske båter i havnen på Porto Santo. En sveitsisk seiler i havnen mente det ikke kunne være mange nordmenn igjen i Norge nå. Hvor han enn slapp ankeret, var det mange norske båter å se. Han lurte på om den siste nordmann som dro fra Norge, ville ”huske å slukke lyset?”.
Det var deilig å se at temperaturen i vannet krøp oppover på vei mot Porto Santo, kan se ut som om det nå har stabilisert seg på 23-24 grader, helt ok for en avkjølende dukkert. Peder har blitt en ordentlig badeengel og vil helst være i vannet hele dagen. Han har blitt mye tøffere og mer komfortabel i vannet. De fleste stedene er det så store bølger på stranden at det er nødvendig å bade med vesten på. Det er ikke alltid like lett å holde seg på bena. Vesten er fast plagg hver dag, så lenge han er utenfor cockpiten. Han har arvet sin fars klatreegenskaper og smetter fort opp og ned av båten på egen hånd. Det hender at han får noen bekymrede blikk fra forbipasserende.. Men det er før de har sett hvordan han håndterer båt, brygge og tau.
Etter 14 dager på Porto Santo var det på tide å heise seil igjen. Regatta til Madeira med Empire først i mål, det måtte bli en bra dag. Madeira overrasket med alt den hadde å by på, dette er ikke en øy forbeholdt pensjonister. Vi leide bil sammen med Anne og Jørgen fra Vanvara, og var ordentlige turister i 3 dager. Trollstigen og veiene hjemme er barnemat etter å ha fartet rundt på Madeira.
Vi gikk en luftig tur på en av de høyeste vulkan toppene, Pico do Areiro 1818 moh. Til tider var det veldig bratt, men det lignet bare litt på skummelt (ifølge Peder). Vi tok en halsbrekkende gondolbane i nermest loddrett fall, og har akt kjelke på asfalt utfor en VELDIG bratt bakke i Funchal. På vandring langs med levadaene fikk vi også bruk for hodelykter da vi fulgte en levada som gikk gjennom en 250 m lang trang og fuktig tunnel. Madeira har mange overraskelser å by på. Det var ingen strender å snakke om, men et fantastisk frodig landskap.
Det har vært kjempegøy å ha med Peder som Matros. Snart har han vært om bord i 2 mnd. Med Peder ombord har vi nok sett litt annerledes på omgivelser og ting vi opplever, enn om han ikke hadde vært med. Peder prater i ett sett og har alltid et spørsmål eller ti å komme med. Han plukker opp selv den minste kommentar, og har et falkeøye som får med seg alt vi andre ikke legger merke til. Han har skaffet seg mange nye onkler og tanter underveis. Peder hopper fra båt til båt og deler ut klemmer og lurer på om det er noe han kan hjelpe til med. Han spiser gjerne frokost nr 2 i nabobåten. Matlysten er det ikke noe å si på. Det blir nok litt rart når han drar hjem med "de gamle" fra Puerto de Mogan, selv om vi etterhvert får full båt igjen, når vi skal gi oss i kast med det store Atlanterhavet. Starten på ARC går fra Las Palmas 20.november. Empire er påmeldt i racingklassen. Ikke fordi vi nødvendigvis er så raske, men i turklassen er det lov med motor og da blir det jo ingen regatta i Kapteinens øyne… Turen over dammen vil ta ca 20 dager. DET er ganske lenge, det. Vi gleder oss og er samtidig litt spente på hva overfarten vil bringe..

Men før det skal vi kose oss i Puerto Mogan, med besøk av både foreldre og venner og mannskaper som skal mønstre på...