Karibien - Brasil og Chapada Diamantina

Det er en stund siden forrige reisebrev fra oss. Noen av våre opplevelser er dekket under BILDER, men det er på høy tid med en liten oppsumering.
Etter at Vanvara “forlot” oss i Venezuela, har Empire vært på land for tiltrengt vedlikehold. VI har også tilbakelagt mange nautiske mil. Seilasen fra Tobago til Brasil gikk lettere enn forventet. ”Alle” vi møtte i Karibien ristet på hodet når vi fortalte om våre seilplaner mot Brasil. Sørøstover til Brasil med sterk nordvestgående strøm og motvind var galskap. Uansett, vi var heldige eller smarte med tanke på valg av rute sørøstover. Seilasen ble kortere enn vi hadde antatt. Innen avreise så vi for oss kanskje 6 uker fra Tobago til Fernando de Noronha eller Recife, men vi brukte kun 18 og en halv dag.
Etter et deilig opphold på Fernando de Noronha fortsatte vi mot Recife. Etter to dagers innsjekkingsarbeid kunne vi endelig fire det gule flagget. Selv om ting kunne virke litt trøblete i Brasi,l var menneskene vi møtte der de hyggeligste og mest hjelpsomme vi har møtt så langt, både autoriteter og mannen i gaten.
Linda og Gary mønstret på i Recife, for en tre ukers ”vinter” ferie. I løpet av disse ukene hadde vi noen fine dager i Recife innen vi seilte til Maceio, Salvador og Itaparica. Linda og Gary opplevde alt fra vindstille solrike dager til stor sjø og god vind. Gary sammenligner det å være i køyelugaren under en røff seilas, medå være inne i en vaskemaskin. Linda har fått et nytt forhold til sjøsyke…
Itaparica er en vakker og rolig liten øy i Bahia de Todos os Santos, bukten som strekker seg inn i Brasil sør for Salvador. Vi trivdes godt på Itaparica. Etter et kort besøk i Salvador hvor Linda og Gary mønstret av, returnerte vi til Itaparica.
Den norske stålbåten Embla af Dyrøy lå fremdeles på marinaen da vi kom tilbake. Vi ble gode venner. Embla seilte fra Norge for seks år siden. Året innen de kom til Brasil seilte de i Gambia på nordvestkysten av Afrika. Pärlen II, en svensk seilbåt som også lå på Itaparica, seilte sammen med Embla i Afrika. Da enda en svensk båt, Lindisfarne, dukket opp, ble det en hel liten skandinavisk koloni på Itaparica.
Vi møtte også Ali og Jürg fra den tyske katamaranen Sposmaker. De har tidligere overvintret på Svalbard med båten sin og hadde mange flotte bilder og historier derfra. Den tyske soloseileren Willem i båten Triple S var også et hyggelig bekjentskap fra måneden vi tilbrakte på Itaparica.
Vi tilbrakte mange både late og arbeidsomme dager side om side med Embla. Det ble mest av sistnevnte. Det føles alltid godt å korte inn på vedlikeholdslisten. Monteringen av Dickinson ovnen vi fikk ombord i Trinidad er nå nesten ferdig. Eivind har også brukt en del tid sammenmed Trom ombord i Embla for å se på deres girboks.
Sammen med Trom fra Embla reiste vi til Chapada Diamantina, en seks timers busstur. Ninna og familien hennes hadde tidligere tatt turen uten Trom, så han benyttet sjansen til å slenge seg med oss.
Chapada Diamantina er en nasjonalpark vest for Salvador. Tidligere lette man etter diamanter i elvene i dette området. I dag er det turistene som har gjort sin inntreden i dette vakre området.
Vi møttes på busstasjonen i Salvador, klare for en lang natts busstur til Lençois en fredags kveld. Til vår overraskelse var begge bussene fulle og vi måtte pent vente til neste morgen. Like i nærheten av busstasjonen fant vi et rimelig hotell hvor vi tilbrakte natten. Pyramiden hotell var antagelig mer egnet for "et par timers leie" enn for ryggsekk turister som oss…
Klokken seks neste morgen var vi glade for å sette oss på bussen. Vi hadde en flott tur i fantastisk landskap. Vel fremme i Lençois fant vi en koselig liten pousada hvor vi skrev oss in for de kommende dagene. En pousada er ofte et familie-drevet overnattingssted med en håndfull soverom, felles oppholdsrom og bad, og store fargerike hengekøyer for late kropper.
Lençois er en fredelig liten landsby. Turister og stedts 19 tur operatører preger byen. Vi kjøpte et kart og en bok over området og satte oss ned på en kafè for å planlegge de neste dagene. Èn dag satte vi av til buss sightseeing i nasjonal parken med besøk ved flere flotte steder. Gåtur langs en vakker elv til dramatisk foss, topptur med utsikt til kamelfjellet, og tur til Gruta Azul, den blå grotten, etterfulgt av et bad in en vakker innsjø med krigerske svaner.
Vi var også på tur med vår egen guide Jorge fra Nas Alturs. Vi klatret og gikk på en smal sti og over store steiner til et vakkert fossefall, Cachoeria Sossego, Det var en flott tur og bra trening for våre uvante seiler-muskler. Om kvelden var det deilig å kjenne at kroppen var sliten etter dagens dyst. Det føltes godt at muskler som ikke hadde vært i bruk på en stund, fremdeles var i live.
Oppholdet i Lençois ble noe lengre en planlagt. Da vi noen dager før tenkt avreise skulle kjøpe billetter, var det igjen utsolgt. Først da gikk det opp for oss at vi var på tur midt i den brasilianske vinterferien. Men det var ikke verre en at vi fikk en ekstra dag i fjellet…
Ingen av oss husker spesielt mye fra returen til Salvador og Itaparica. Vi gikk på bussen klokken 23.30 og våknet opp da bussen kjørte inn på terminalen i Salvador tidlig neste morgen. Tilbake på Itaparica fant vi både Embla og Empire i god behold. Ninna hadde tatt godt vare på båtene.
Etter ennå en uke på Itaparica brøt vi opp og satte kursen sørover. Kanskje vi vil møte Ninna og Trom igjen – hvem vet?
Vi venter besøk av Børre og Espen, de mønstrer på i Vitoria rundt 20. august. Vi ser frem til å få venner på besøk igjen. Børre og Espen skal seile med oss i èn måned. Vi gleder oss til å vise dem dette flotte farvannet og de hyggelige menneskene. Brasil er et deilig land.

---