2006 – året jeg hadde mye ferie til gode. Hva skulle jeg bruke den til? En lang tur. Hvor, når, alene eller sammen med noen? Da det tikket inn en e-post fra Kapteinen, gikk det straks et lys opp. At jeg kunne være så dum! Dette er jo en gylden mulighet til å oppleve Love Boat i aksjon på de sørlige breddegrader i Brasil. Jeg forhørte meg straks med Kapteinen om det var ledig mønstringsplass. Så tenkte jeg at det hadde vært hyggelig med reisefølge. Hvem andre enn Børre kunne si ja på flekken? Kapteinen virket nokså overrasket da jeg dagen etter sendte ham reiseruten.
Jo da, på tur skulle vi, inntil jeg plutselig fikk en telefon fra reiseselskapet halvannen uke før avreise. Det brasilianske flyselskapet Varig konkurs? Typisk! Etter febrilsk sjekking for å komme et stykke under blodsugeralternativene av noen priser til konkurrentene, fikk vi treff. Vi måtte bare reise halve kloden rundt først.
Etter 35 timers reise ankom vi omsider Empire. Den 42 fots Bavariaen slo seg stolt på brystet der den samlet nye krefter ved Iate Club de Espirito Santo i Vitória. Kjærlighetsfuglene smilte bredt og viste utmerket gjestfrihet fra første stund. Bare vi fulgte ordre, det var ikke vanskelig å skjønne. Skuta er ikke bare et transportmiddel på Neptuns uransakelige veier, den er også deres hjem.
Etter et par dager til forberedelser, bar det nordover til Abrolhos, den lille øygruppen som skyter rygg midt i det sørlige Atlanterhavet. Det ble en utrolig opplevelse. Vi seilte i to døgn og tilbakela 200 nm. Det tilsvarer noe sånt som Oslo – Ålborg pluss litt til.
I løpet av den første natten gjennomførte jeg et lite offer ritual til kong Neptun og hans krabber. Med trussel fra Kapteinen om at slike seanser vil bli dokumentert i fremtiden, hadde jeg ingen valg. Syken ble med det ene døgnet, hvilket underbygger at det bare var dagsformen det stod på. Kapteinens påstander om noe annet har således ingen rot i virkeligheten.
Abrolhos er et vernet område og kun bebodd som en forskningsstasjon. Den består av fem små øyer, og det er kun lov til å gå i land på den ene. Der gikk vi rundt sammen med tremenningene til Donald Duck, som ublygt bare så dumt på oss.
Mesteparten av tiden tilbrakte vi om bord i båten og i vann – midt i hvalenes rike. Hvert år i perioden juli til september reiser Humpback hval fra Antarktis til dette området for å lage små hvalbarn og kose seg. Og det skjønner jeg godt. I dette avsidesliggende paradiset. Vi opplevde hval mange ganger daglig, og hadde dem tett inntil oss, både da vi seilte og da vi lå stille. Det var en vanvittig opplevelse, som kan sammenlignes med å få National Geographic live utenfor ”stuevinduet”. Det var så nært at, hadde tanken streifet oss, kunne vi dele ut stilkarakterer til de enorme dyrene for beste hopp og annet sprell.
Empire er godt utstyrt og har til og med en liten kajakk. Heidi fikk en nærgående opplevelse da de nysgjerrige dyrene fikk det for seg at de skulle leke. Som tatt ut fra en film som kunne hatt tittelen Hvalsommer, padlet Heidi intenst mot båten med en hval svømmende bakfra, nærmere og nærmere.
Med Heidi trygt ombord, tok galskapen overhånd. Mye vil ha mer. Jeg satte meg likeså godt i kajakken i et forsøk på å lokke frem havets yndling. Med hjertet i halsen, ble det dessverre med forsøket.
Eivind kunne ikke være dårligere. Han forsøkte å få kontakt med en hval som lå lenge stille mellom øyene, med halen rett opp i været. Litt utålmodig padlet Eivind tilbake til båten i den gode tro at han ikke hadde oppnådd kontakt. Resten av mannskapet kunne imidlertid med kikkert fra båten iaktta lokomotivet som kom stadig nærmere kajakken, til dyret måtte la seg overrumple av litt for grunt vann. Da vi med store tallerken øyne fortalte Eivind om hendelsen, kunne vi skimte skuffelsen i ansiktet hans. Stakkaren var jo ikke engang klar over hva han hadde vært med på.
For å sette ting i perspektiv, så blir denne typen hval opptil 50 fot lange (ca 16 meter ), 8 fot lengre enn båten. Veier opp til 30 tonn, ca 20 mer enn Empire. Hvalene har en toppfart på ca 7 knop, mens vi på turen holdt en fart på mellom 4-11 knop.
Vi var tre døgn på Abrolhos. Hjemturen tok bare et døgn og 160 nautiske mil i flott medvind og surfeføre. Blant de største opplevelsene som jeg kommer til å minnes hjemme, er nattseilasene med de sørlige stjernene tett omslynget øyet, perfekt for navigasjon. På våre firetimers vakter kunne jeg bare målløs høste sanseinntrykk etter sanseinntrykk mens båten lekent danset til de brasilianske sambarytmene.
Med Abrolhos bak oss hadde vi et par dagers stopp i Vitória før nesen vendte sørover til Guarapari, en liten dagsseilas.unna. Vitória trengs ikke å beskrives nærmere. Med mindre man har behov for byen i næringsøyemed (handel og shipping), kan byen neppe tilby mer enn andre byer langs kysten. Heller mindre. Vi var i Guarapari i et døgn. Det var et sjarmerende alternativ til Vitória, men ikke så veldig mye mer enn det.
Snuten pekte derfor raskt mot Búzios, halvøya som Brigitte Bardot bosatte seg på, og som er forvandlet til et luksuriøst feriested for rike brasilianere og franskmenn. Det var mulig å veksle til 8-10 ulike valutaer, og til vår overraskelse var norske kroner blant dem. Vi så også flere steder det norske flagget i restauranter, men ingen av oss verken så eller hørte noe til våre kjære landsmenn . Vi var fem dager i Búzios, litt lengre enn planlagt på grunn av dårlig vær. Ja, været snudde dessverre til det kaldere under seilingen. Vi opplevde opptil 23 m/s med vind på turen, og det er ikke alltid like lett å sove i noe som føltes som en vaskemaskin. Kaptein Eivind og styrmann Heidi som er blitt godt vant til høye temperaturer, ankom og forlot Búzios i halvfrossen stand.
Vi kunne se lenge etter den gamle fantasien om å bli møtt med dansende hulahula piker og deres flørtende utdeling av flettede blomsterkranser. Det første som møtte oss i Buzios var profesjonelt oppsatte utstillingsvinduer i kjent fransk stil, som reklamerte for siste mote innen badedrakter, sommerklær og interiør, samt et utall innkastere til restaurantene som stod som perler på en snor. Den flotte sandstranda måtte bli med synet, men vi koste oss med en fascinerende minigolfbane og andre hyggelige aktiviteter. Vi fikk til og med feiret Brasils nasjonaldag den 7. september, da Brasil ble fri fra kolonimakten Portugal. Den natten forvandlet øya seg til et panorama for fjortiser med sin utfordrende stil. Jeg er overbevist om at i sesongtiden eller på varmere dager, så er Buzios et meget flott feriested. Hvis man liker det litt kommersielt og komfortabelt da. Til tross for at varmen uteble, var stedet absolutt verdt besøket.
Siste stopp på ferden var Rio de Janeiro, byen med den utsøkte fasaden og sans for liv. På seilturen ble Kapteinen og styrmannen sakte men sikkert tint opp, idet vi ble møtt med snille varmegrader og blikkstille vann. Det var så stille at refleksjonen av stjernene i havet lett kunne forveksles med lysene fra de små fiskebåtene.
Det er så mye å si om Rio, at intet sagt intet glemt. Rio ble desserten i et mange retters opplevelsesmåltid. Den hvite stranda og de små bikiniene på Ipanema; de sjarmerende smale Bohem gatene med uforglemmelig utsikt i Santa Teresa distriktet; den spesielle Commida a kilo restauranten Monchique med lekne kelnere som konkurrerte seg imellom om å yte den beste service og overlesse tallerkenene våre med et dusin varianter av grillet kjøtt til en flau pris; de utallige typene av Caiprinha som raskt får deg på en snurr; og mye, mye mer.
Ferien har gjort meg rikere på opplevelser til sjøs og til lands. Med nye 700-800 nautiske mil i sekken, er det imidlertid med økt respekt og ydmykhet for havet og det Kapteinen og styrmannen gjennomfører, at jeg atter en gang setter mine ben på den norske jord.

Tusen takk for meg!