Sør Georgia, her kommer vi - trodde vi

Med Budda, Mackan og Anders nylig påmønstret, og med Empire bunket så full som aldri før, kastet vi fredag 24. november loss fra Mar del Plata. Vi fikk en god start med rolig vær
og kunne sette kurs rett mot Sør Georgia. En fin start ble det også for våre svenske
mannskaper, som kunne gå inn sjøbeina under rolige forhold.
Tross rolige forhold på havet, ble det nok en litt tøff start for enkelte svenske mannskap,
som tidlig ble hardt angrepet av sjøsyke. Men "litt" sjøsyke er ikke nok til å ta motet fra
en svenske. "Bare noen dagers tilvenning, så går det sikkert over..."
Det var desverre ikke sjøsyken som gikk over. Det var kursen som måtte endres, men
ikke på grunn av sykdom. Etter 2 døgns seilas oppdaget vi at vi tok inn vann gjennom
rorhylsen. Når farten oversteg 6-7 knop med sjøen inn aktenifra, tok vi inn omkring 10 liter
vann pr. time.
Vi oppdaget heldigvis vanninntaket forholdsvis med en gang, siden vi inspiserer kjølvinet
og motorrom minst ved hvert vaktskifte, altså minst hver fjerde time. Hvor vannet kom inn,
fant vi heldigvis også raskt ut. Det var ingen fare for at vi skulle ta inn større mengder vann,
så lenge vi regelmessig lenset både motorrom og kjølsvin. Og om vi reduserte seilføringen
slik at vi gjorde under 6 knop, tok vi ikke inn vann i det hele tatt, annet enn på de største
surfene. Vi følte derfor ikke situasjonen som truende, hverken for skip eller mannskap.
Men vanninntrengning er nå engang vanninntrengning. Og med dagens flatbunnende båter
skal det ganske mye vann til i kjølsvinet, før det kan lenses effektivt ut med lensepumpen.
Vannet ble derfor regelmessig lenset ut med kopp og bøtte, innen det ble skalpende
mengder i motorrom eller under dørken.
Kapteinen var tidlig ganske sikker på at vi ikke skulle seile videre til verdens skumleste
farvann med en lekkasje i rorhylsen. Det er ingen trivelig jobb i all slags vær å stadig
måtte ligge med hodet under dørken for å lense. Allikevel seilte vi videre noen timer for å
vurdere situasjonen. Da avgjørelsen om å snu offisielt ble tatt, var det heldigvis kun en av
våre mannskaper som så på det å snu, som et nederlag. Resten var enige i at vi ikke dro
til verdens tøffeste hav, for å sitte med nesen i kjølsvinet.
Været var strålende med god vind, da vi endret kurs 180 grader. Selvsagt var det en
skuffet gjeng som satte kursen nordover. Men - man kan ikke la seg knekke av
uforutsette hendelser...
Samme dag som vi snudde, var nye deler for tetting av rorhylsen klare for levering fra
Lunde Båt i Norge. Satelitt telefon er en fin oppfinnelse. Og DHL mente å kunne levere
delene i Mar del Plata 4 dager etter at de var plukket opp i Asker. Slik ble det ikke.
For å gjøre en lang historie kort, viste det seg at DHL ikke er så mye verdt som
transportør. Etter 10 dager befant delene seg omsider i Buenos Aires. Men ifølge DHL ville
det ta omtrent ytterligere minst 14 dager å få delene klarert ut av tollen der. I tillegg måtte
det først betales en bunke US dollar for at DHL skulle skrive ut nødvendige papirer. Videre
måtte vi om vi skulle få tak i delene hyre en mekler til å ordne formaliteter. Og som om
ikke det var nok, måtte Kapteinen i tillegg i egen person reise til Buenos Aires, en
bussreise på 6 timer - hver vei... Vi begynte alvorlig å lure på hva man egentlig betaler
DHL for, når man bestiller ekspress-frakt fra Norge...
Vi hadde ingen planer om å tilbringe ytterligere 14 dager i Mar del Plata, og lot deler og
toll og DHL være. En Bavaria eier i Norge hadde på mail tipset om at vi kunne bruke deler
av en bilslange som tetting mellom rorhylse og rorstamme. Da problemene med DHL
begynte å tårne seg opp, gjorde vi kort prosess. Med dobbelt avkapp fra en Dunlop 135-13 bildekk-slange tredd på rorstammen, monterte vi roret. Påfølgende formiddag kastet vi
loss. Nå med kurs for Ushuaia. Om vi skulle få tid til å seile til Antarktis i januar, ville vi
ikke rekke å seile til Sør Georgia først.
Bildekkslangen holdt rorhylsen tett. Men helt ferdig med rorproblematikk var vi ikke...
Etter noen dagers seiling mot Ushuaia, kunne vi høre bankelyder i båten. Først trodde vi
det var skulping fra slakke tanker. Etter videre inspeksjon viste det seg at lydene kom fra
slark i rorlagrene. Nå ble det ekstra bittert å tenke på delene som satt fast i tollen i
Buenos Aires. Da Kapteinen bestilte deler til tetting av rorhylsen, bestilte han også nye
lagre til roret, for å ha til senere bruk. Lite visste han om at de så snart kunne ha kommet
til nytte... Det bør også nevnes at slarken i rorlagrene høyst sansynlig har vært tilstede
over lengre tid, men at slarken først nå ble så tydelig, etter at lagrene ble rengjort og
smurt opp da vi fikset tettingen... Slitasje gjennom 7 års seiling heter det visst - noe
Kapteinen i ettertid føler han burde tenkt på tidligere...
Seilasen videre mot Ushuaia gikk i rolig og uforskammet fint vær. Vi så lite til de "roaring
40's" eller de "furious 50's". Vi ankom Puerto Harberton i Beagle kanalen etter 9 døgns
seilas, og Ushuaia en dag senere.
Ettersom det ikke ville være aktuelt å seile til Antarktis med så stor slark i rorlagrene at
det gir gjenklang i båten, begynte vi arbeidene med roret nesten umiddelbart. Ved å senke
roret noen centimeter, slik at rorlagrene fikk nye sliteflater, kjentes det ut som om slarken
var blitt mindre. Vi satte vår lit til at dette kunne være løsningen. Nye deler lot seg uansett
ikke skaffe tilveie rask nok. Når det gjelder transport og toll og utenlandske varer er
Argentina et håpløst land.
Jul og Nyttår ble feiret som seg hør og bør. Sawubona med Marja og Bosse (fra Sverige)
og Empire inviterte både Juleaften og Nyttårsaften til fest ombord i Empire. Begge dager
ble feiret til langt på natt med venner fra de andre skandinaviske båtene i havnen.
Innen vi kunne kaste loss med kurs for Antarktis - trodde vi - gjenstod det bare å få levert
ombord ny ankervinsj, og å få den montert...