Los Testigos & Isla Margarita - Venezuela

Da karnevalet på Trinidad var vel overstått lengtet vi etter rent bade vann og et stille og rolig sted. Los Testigos i Venezuela lå akkurat passe langt unna en liten visitt og vi hadde hørt mye vakkert om de små øyene utenfor kysten av Venezuela.
Vi har hørt mange historier om piratvirksomhet langs med kysten av Venezuela. Det har selvfølgelig vært et tema for oss også. Frykten for pirater hindrer mange fra å seile i disse fantastiske farvannene. Seilere som tar sjansen blir gjerne ”bitt av basillen” og bruker mye tid spesielt på øyene utenfor kysten av Venezuela.
Vi heiste anker sammen med Vanvara i skumringen i Chuagaramas, for på den måten å være fremme om morgenen på Los Testigos. Vi følte at det var trygt å seile to båter sammen i ”ukjent farvann”. Vi seilte med kurs for Grenada, mot oljeplattformene ca 30 nm nord for kysten av Trinidad. På den måten ligger man godt ut fra kysten av Venezuela, hvor det muligens kan være pirater.
Vi hadde god vind og revet seilene for å holde samme fart som Vanvara. Seilasen gikk knirkefritt med unntak av rorkvadranten til Vanvara som løsnet fra rorakslingen noen timer etter vi kastet loss. Anne styrte båten ved hjelp av vindroret og Jørgen var mekaniker
Klokken 11 på formiddagen var vi fremme ved Los Testigos, eller vitnene på norsk. Vi ankret opp mellom den største øya av ”vitnene”, Testigo Grande, og Testigo Pequeno. Et raskt blikk på omgivelsene sa oss at dette måtte være et deilig sted.
Da vi kom seilende til Los Testigos hadde vi sett noen store sanddyner på øst siden av øya. Disse måtte vi utforske nærmere. Mannskapet fra Vanvara og Empire dro ut på ekspedisjon med gummibåtene for å finne stien som skulle føre oss over på den andre siden. I en bukt lenger sør på øya dro vi båtene opp på land og ble geleidet gjennom hagen til en fastboende familie til stien som skulle føre oss til den andre siden. Det ble en spennende og varm tur gjennom kaktus og kratt skog. Sanddynene ligger 100 moh og det var et flott syn som møtte oss da vi nådde toppen. Nå var det bare å skli ned mot den langs sandtranden og kaste seg ut i de store bølgene.
På øyer som dette føler vi virkelig at vi er på tur. Her er det ingen leiebåter å se og den beste restauranten er i strandkanten rundt grillen med egenfisket middag.
Det bor ca 160 mennesker på Los Testigos, hovedsakelig fiskefamilier som lever av det havet har å by på. Her er det ikke strøm, ferge eller flyplass. På Isla Iguana Grande, der de fleste familiene bor, er det en liten butikk, skole og kirke.
På Isla Iguana Grande er det en kystvakt utpost hvor man skal rapportere sin ankomst til Venezuela. Det er opp til kystvakten å avgjøre hvor lenge en båt får bli, det vanlige er 48 timer.
Eivind og Jørgen tok gummibåten over til kystvakten for å sjekke inn,. Da tiden vår var omme på denne drømmeøya hadde vi ikke lyst til å kaste loss… Etter å ha tenkt oss litt om kom vi frem til at siden kystvakten snakker dårlig engelsk og vi snakker dårlig spansk ”forvekslet” vi avgang klokken 7 om morgenen med avgang klokken 7 om kvelden. 12 timer etter at vi skulle ha forlatt øya kalte vi opp kystvakten og annonserte vår avreise mot Isla Margarita. Det ble en snodig samtale og Jørgen i Vanvara klarte knapt å holde latteren tilbake da han gjentok avskjedsprosedyren med kystvakten like etter Empire. Kystvaken ønsket oss god seilas videre…
Neste og siste stopp for oss i Venezuela var Isla Margarita. Vi kastet loss tidlig om morgenen, nærmere bestemt klokken 5. Vi heiste seil og hadde en flott medvind og medstrøms sseilas sammen med Vanavara.
”Skylinen” i Porlamar, den største byen på Margarita, er godt synlig når man seiler mot øya fra øst. Da vi nærmet oss ytterligere var det overraskende mange av høyhusene som var utrolig luftige. Husene er påbegynt, men står nå som skjeletter i landskapet med etasjeskillere og søyler, helt forlatt.
Vi kastet anker utenfor Marina Juan i Porlamar. På forhånd hadde vi hørt at det var vanlig å bruke agent for å sjekke inn hos de venzeuelske myndighetene. Det føltes litt rart å levere fra seg pass og båtpapirer til en vilt fremmed. Vi fikk allikevel tillit til Juan selv om mange av pengene vi betalte han trolig forsvinner i helt andre lommer enn myndighetenes… Det er på tide at vi får funnet frem spanskkurset vårt så det blir enklere å klare seg selv.
Hos marina Juan kan man levere gassflasker og skittentøy om morgenen. Om ettermiddagen står flaskene fulle på rad og rekke og skittentøyet er skinnende rent, strøket og brettet pent sammen. Det er luksus det… Å vaske klær om bord er ellers en stor jobb som det er deilig å sette bort av og til.
Det meste er billig på Margarita, mange kommer hit for å bunkre. I tilegg er det mulig å kjøpe rimelig elektronikk, perler … Alt er tollfritt. Flere dager i uken kommer det en buss til Juan som fylles opp av kjøpelystne seilere. Bussen kjører til forskjellige markeder og shoppingsenter rundt i Porlamar. Vel fremme ved shoppingmålet strømmer seilerne ut for å få mest mulig ut av de 2 timene de har til rådighet før bussen kjører tilbake med en fullastet lastebil på slep. I matbutikken handlet vi for 700 000 Bolivarer – en enorm sum og en stor bunke pengesedler, men dog ikke mer enn 2000,- norske kroner. For de pengene fylte vi opp lagrene om bord for flere uker fremover.
I Venezuela kan det være en fordel å ha med seg en bunke dollar sedler. Kursen varierer mye, og den dårligste får man i bankene. På gatene er det mange som er ute etter å veksle penger, det er ikke lov. Tar man sjansen skal man være på vakt da det ofte er noen fingernemme kjeltringer som fort kan lure deg. Betaler man med dollar i de store butikkene får man den desidert beste kursen. Må man veksle penger i minibank skal man være forsiktig og ikke motta hjelp fra noen, selv ikke de gamle damene…
Vi hadde lyst til å oppleve litt mer av Isla Margarita men hadde for liten tid til å seile rundt øya. Isteden falt valget på en Dodge van fra krigens dager med verdens hyggeligste guide. Det var en herlig slitsom dag på lasteplanet til den røde Dodgen. For Jørgen var det kjærlighet ved første blikk da bilen svingte inn på Marina Juan for å hente oss. Vi var både høyt og lavt på Isla Margarita i nasjonalparken på det høyeste fjellet og ved stranden. En liten båttur med en lokal lagoondolas i mangroveskogen fikk vi også med oss. Vi kjørte gjennom kjærlighetskanalen og kyssetunnelen – veldig romantisk… I skogkanten var det pelikaner og andre fugler som det var vanskeig å få øye på før vi var tet innpå. I Boca de Rio stoppet vi ved det marine museet. Her var det levende fisk i alle størrelser samt skjeletter av delfiner og hval. Det var et interessant museum hvor hverdagen til fiskerne på øya kom godt frem i tillegg til alt havet har å by på. Den påfølgende off road turen i sanddynene var et av høydepunktene for den mannlige delen av passasjerene…
Vi skulle gjerne hatt mer tid til å oppleve flere av øyene utenfor kysten av Venezuela. Tiden strakk ikke til da vi hadde bestilt lift og opplagsplass på Power Boat i Chuagaramas for å gi Empire en liten ”vårpuss”. Det var vemodig og litt rart å vinke til Vanvara med Anne og Jørgen da vi seilte av gårde. De siste månedene har vi tilbrakt mye tid sammne. Vanvara setter etter hvert kursen nordover igjen da deres år på seiltur snart er omme. Empire skal ennå være ute i noen år til, håper vi sees på et annet hav.