Reisebrev fra Windward Islands - 18.mars 2006

Det er en stund siden forrige reisebrev fra Empire. Håper dere har kost dere med bilder og litt info fra forsidene… Siden jul har vi seilt mellom de sørligste øyene i Karibien, Windward Islands. En kjede av øyer fra Martinique i nord til Grenada i sør. Øyene er av ulik størrelse og de har alle noe spesielt ved seg. En fellesnevner må nok være den avslappede holdningen til det meste, flotte strender og palmer som vaier i en konstant bris. Fargen på vannet varier fra dyp lilla til blå, turkis og grønn toner og temperaturen er sjelden under 28 grader. Vi har hatt masse hyggelig besøk om bord den siste tiden. Vi synes det har vært flott å kunne dele noen av opplevelsene våre med venner og familie.

Etter ARC festivitas på St Lucia seilte vi til Bequia for å feire jul hos Mariann. Mange langturseilere er som oss, og vil ikke legge for mange låste planer. Men én ting har mange hatt klart for seg: Julen skulle feires hos Mariann på Bequia.
De siste 16 årene har Mariann invitert skandinaviske seilere til juleselskap på formiddagen på julaften. Det var godt over 200 seilere som fant veien opp i åsen til det lille huset der Mariann bor. Til daglig er det Mariann, 3 katter og 2 eller flere hunder som nyter den flotte utsikten fra verandaen hennes. Julaften var det trangt om plassen og god stemning både i, under og rundt det lille huset.
Det var en stor gjeng glade skandinaver som ruslet ned i havnen igjen, proppfulle av pepperkaker, gløgg og noe som kunne ligne på julestemning. Julekvelden var det grillfest på stranden, med gris og kylling tilberedt på lokalt vis. En fin annerledes jul under palmene.

Etter julefeiring på Bequia mønstret Rannveig og Annichen av, mens Camilla og Bjørnar mønstret på. Øyvind, som var med oss på ARC, hadde fått familien om bord. Det var fullt ”hus” i romjulsdagene. Seilasen gikk videre i det Karibiske hav til Tobago Cays, som består av fem ubebodde øyer. De ligger godt skjermet fra Atlanterhavet innenfor et hesteskoformet rev. Idet man kommer seilende rundt den siste lille øya, kan man se uhindret utover «hele» Atlanterhavet. Samtidig stikker det her og der opp en liten sandstrand med noen palmer på.
En flottere ramme rundt nyttårsfeiringen kunne vi neppe ha ønsket oss. Rundt båten svømte det skilpadder, og i sjøen var det fisk og koraller i alle farger og fasonger.
”Felicia”, en av de mange norske båtene. inviterte til nyttårs rompunsj på dekk. Senere på kvelden grillet vi på stranden. Det var med nød og neppe vi ikke svidde av en palme i vår iver etter å få fyr på grillen i bygeværet. Men det endte godt, med grillet lammelår og andre godsaker.
Bjørnar og Anders fra ”Don't Worry”, kjørte taxijolle utover natten. Etter en tur innom ”Snorre”, viste det seg at ”Felicias” jolle hadde løsnet og drevet av. Redningsmennene Bjørnar og Anders kastet seg på oppgaven med å finne jolla i mørket. Jolla lå på stranden innenfor et lite rev. Bjørnar kastet seg i vannet, og i sin iver etter å «redde» jolla, tråkket han på en kråkebolle. For Bjørnar endte nyttårsaften på ryggen i Snorre med foten høyt. Maggen renset foten så godt hun kunne. Medisinen var å smøre på godt med varm, fersk limejuice og en bandasje rundt det hele. Limejuicen skal løse opp de giftige piggene. Det var en minnerik nyttårsfeiring for oss andre også, med nyttårsbluss og kanonsmell både klokken 1900 og klokken 2400. Klokken 1900 sendte vi opp raketter og hevet glassene for å skåle med dere der hjemme.
Vi hadde funnet en flott øy å feire nyttår på , men det var ikke med i beregningen at det skulle blåse stiv kuling med storm i kastene Det ble nødvendig med ankervakt. Ankeret vårt satt godt på sandbunnen, men franske leie-katamaraner som stadig mistet ankerfestet, bekymret oss mer.
Anne i «Vanvara» fylte år i slutten av desember, og det måtte selvsagt markeres. På morgenkvisten kom en gummibåt fylt til randen med varm kaffe, nybakt kake, ballonger og presanger stille putrende mot en sovende ”Vanvara”. Det er ikke hver dag man blir vekket til bursdagssang og folk som tråkker rundt på badeplattformen klokken 0700 om morgenen. Vi sang det vi var gode for, med vinden hylende rundt ørene.

En havn uten alt for mye vind stod på ønskelisten da vi seilte videre. Turen gikk innom Caracou før vi igjen satte kursen mot Bequia. Vi begynte etterhvert å like ”The Caribean lifestyle” – intet stress, hvis det ikke skjer idag - skjer det kanskje i morgen… Det er ingen som har det travelt på Bequia. Under trærne ved siden av ferge kaia, holder taxisjåførene til. De spør som regel om man vil ha skyss, men er fornøyde med et «no,thank you» til svar. Da kan de lene seg tilbake og forsette diskusjonen med nabosjåføren der den slapp … Selv om alle har god tid og lever i et bedagelig tempo på øyene, er det en ting som er presis – fergene. De er faktisk så presise at de fastboende stiller klokken etter fergenes avgang. Båtene som trafikkerer mellom Bequia og St. Vincent kommer og går på minuttet. Det er et yrende folkeliv når varer skal losses og lastes, og mennesker skal i land og om bord. Både mennesker, dyr, mat, byggevarer og biler fraktes mellom øyene. Fergene har en lang historie før de kom til Karibia. Under malingen kan man skimte norske fergenavn som Austråt, Fedje og Rennesøy.
Det var nok en strabasiøs ferd å frakte disse vestlandsfergene over Atlanterhavet. Turen artet seg trolig ganske annerledes enn en ferd i en ”stille” vestlandsfjord.
På Bequia kan det meste ordnes via VHF kanal 68. Både butikker, restauranter, taxi, vaskeri og vann- og diesel båt kan kallesopp via VHF. ……………………..

Familien Mellesdal skulle prøve seg på en av de norske fergene etterfulgt av lokal fly til St Lucia, for å få noen dager med hotell-ferie, før de vendte nesen hjem. Bjørnar og Camilla måtte også forlate oss, da Bjørnar hadde et julebord han skulle rekke i Oslo. Nå var det bare Kaptein og Styrmann igjen om bord, samt en håndfull kakerlakker. Det var lenge siden vi hadde vært alene og på en måte var det litt godt, selv om det alltid er trist å stå på brygga og vinke til gode venner.
Etter å ha blitt ”alene” om bord nøt vi noe stille dager på Bequia, før vi seilte nordover mot St Lucia igjen. Planen var å få gjort diverse små jobber om bord mens vi lå ved marinaen i Rodney Bay. Etter en måned på svai var det deilig å kunne ”sløse” med både vann og strøm i noen dager. Vi møtt den danske båten Njord igjen. Sist vi så dem, var på Porto Santo, på den andre siden av Atlanterhavet. De hadde krysset over fra Kanariøyene til Cape Verde øyene og videre til Barbados. Det er alltid artig å møte igjen seilere vi har hatt god kontakt med i en annen havn.

Vi hadde en drøy uke på oss før vårt neste besøk skulle komme flyende inn fra det kalde nord. Vi benyttet anledningen til å seile over til Martinique, nord for St Lucia. Vi ankom Le Marin på Martinique etter en kort kryss nordover fra St. Lucia. Seilasen var frisk i den kraftige passatvinden. Vindmåleren har forresten sjelden vist under 10 m/s den tiden vi har vært i Karibien. Det har hent at vi har ønsket oss en vindstille dag...
Den siste tiden hadde vi sett og tatt livet av stadig flere av kakerlakk ”venner” om bord. Det var på tide å gjøre noe… I ”Frankrike” finner dere kakerlakkbomber, sa Mariann på Bequia da vi nevnte problemet for henne. Med det mente hun Martinique. I Le Marin fikk vi tak i ”kakkerlakkbomber”, spraybokser med gass, hvor dysen kan låses i åpen stilling. Vi skalket alle luker og forlot skipet for en dag, mens to bomber gasset ned skip og kakerlakker. Dagen brukte vi til å se oss litt rundt på Martinique fra landeveien. Veiene på Martinique er flotte, takket være EU midler. Her er det ingen betong veier, som er vanlig på mange av de andre øyene vi har vært. Bilene kjører på den riktige siden av veien med franske skilter, og i butikken er det Euro som gjelder.
Da vi kom om bord på kvelden, luftet vi båten godt. Kapteinen var den første som dukket ned i skipet for å se om bombene kunne ha hatt noen effekt på våre ”venner”. En rask runde under dekk resulterte i 20 døde kakerlakker som ble plukket opp fra dørken. Vi har senere ikke sett en eneste levende kakerlakk om bord, og sier oss godt fornøyd med bombeangrepet…

Etter å ha fylt Empire med deilige franske matvarer, satt vi kursen sørover mot St Lucia. Haldor, Erna og Kristin var ventet om bord noen dager senere. Vi hadde tenkt å plukke dem opp ved Viux Fort, en liten by like ved flyplassen i sør. Det blåste godt om natten og vi fant det tryggest å holde anker vakt, da vi oppdaget at vinden til tider dreide 360 grader. I løpet av natten tok forresten DuoGen kvelden, men vi var klar over problemet fra før så Haldor hadde allerede ny del med i bagasjen.
Dødmannen røk, og og i et forsøk på å hale den om bord igjen var det like før Heidi ( i hvert fall hånden) ble med ned på havets dyp igjen... Kjøleelementet i kjøleboksen gjorde godt for en hoven hånd.
Vi syntes ikke at dette var stedet å ønske våre nye gjester velkommen, og satte kurse mot Soufriere og St. Lucias nasjonalsymbol «the Deux Pitons», to imponerende vulkanske topper.
Seilasen videre fra St Lucia til Bequia ble en røff start for de nyankomne, som gledet seg til sol og sommer. Vi fikk en god kuling, røff humpete sjø på 5m og spredte regnbyger. Solen tittet heldigvis frem med jevne mellomrom og rakk å gi det ferske mannskapet et snev ar rosa…
Etter noen dagers avklimatisering var mannskapet klar for nye utfordringer. Vi satte kursen mot Mystique og Basil's bar, hvor den årlige bluesfestivalen var godt i gang. Øya anbefales ikke for sine gode ankringsmuligheter. Det er alltid mye svell, selv katamaranene gynger. Mange av musikerne som underholdt på Basil's Bar var særdeles dyktige. Til og med vårt mannskap Haldor, som er dyktig på pianoet, holdt seg unna scenen denne kvelden.
Fra Mystique seilte vi videre mot Tobago Cays og Union Island, før Haldor med familie skulle mønstre av på Grenada. Men før det skulle vi få med oss Union Island, som er en utpreget rasta øy med slow motion tempo. Vi var også på nachspiel på "Rasta Bar", der eimen av "brent gress" preget lokalet. På Anchorage Yachtclub snublet Haldor over et hvitt piano. Det ble både lunsj og kvelds underholdning alla Haldor, før vi avsluttet kvelden på ekte rastavis…
Seilasen sydover fra Union Island til Grenada går under kategorien fløteseilas. Biminien ga lun skygge over cockpiten, og for en gangs skyld var vinden nede i 7-8 m/s. Det er nok dette de fleste forbinder med seiling i Karibien.
På Grenada ble vi liggende først i 3 dager ved Yacht Clubben i St George, som er hovedstaden på øya, så i 3 dager til som ble til en lang uke. Familien Holm måtte hjem til ullbukser og snømaking, og vi møtte Vanvara med Anne og Jørgen igjen. Vi fikk med oss Independence Day, som ble feiret for 32. gang. I god gammel 17. Mai tradisjon spiste vi lang ”7.februar frokost” med Anne og Jørgen fra Vanvara. Senere gikk vi til idrettsplassen hvor dagen ble feiret. Taler i lange baner, parader, korpsmusikk og annen underholdning stod på programmet. Vi spiste is og var flue på veggen…
En av dag kjørte vi rundt store deler av Grenada sammen med Ken, en hyggelig guide full av kunnskap om Grenada.

I september 2004 ble Grenada rasert av orkanen Ivan. 7.september startet som en hvilken som helst annen dag, været var fint og ankomsten av en orkan virket usannsynlig. Ved lunsjtider ble himmelen sort og i løpet av 3 timer økte vinden til 55 m/s fra sør.
Orkanen traff turist områdene St. George og St. David sør på Grenada. Hustak fløy i luften, trær ble revet opp med røttene og all elektrisitet og vann ble brutt. 39 mennesker døde i selve orkanen og flere i ettertid pga mangel på vann og husly.
Materialer og skrot etter orkanens ødeleggelser er for det meste samlet og levert inn ved et depot som ble opprettet ved Halifax bukten. Denne bukten var tidligere en yndet ankerplass for seilere. Det var inntil man begynte å bruke den innerste delen av bukten som søppelfylling. Selv de fastboende mislikte den så sterkt at noen en dag satt fyr på hele søppeldynga. Over et år senere brenner det fortsatt.
Kjører man rundt på øya, ser det tross gjenoppbyggingen allikevel ut som om noen bare har gitt opp. Flere steder henger fortsatt gardinene og blafrer i vinden gjennom knuste vinduer. Båtene som lå i havnen i St. Georges, hvor også vi lå da vi var der, ble løftet opp på veien innenfor lagunen under Ivans herjinger. Langs strandkanten ligger det forlatte båtskrog som det ikke er mye håp om å få satt i stand igjen.
Grenada er en fredelig perle blant de Karibiske øyene og har også tilnavnet ”The Isle of Spice”. Før orkanen Ivan ble det produsert mer krydder pr. kvadratkilometer enn noe annet sted i verden. På vår tur med Ken fikk vi se hvordan man bearbeider muskattnøtt. Vi tok også kakao planten nærmere i øyesyn. Vi stoppet ved en lokal bar hvor de brygget sin egen krydder-rom med ikke mindre enn 70 % alkohol. Den skal drikkes sammen med vann- Først tar man en slurk rom som man beholder i munnen. Deretter skylder man det hele ned med en munnfull vann – ganske så effektivt. Brygget er tilnærmet evigvarende så lenge man husker å fylle på ny rom, så krydder blandingen ikke blir tør…

Etter to og en halv måned på Windward øyene i Karibien, har vi opplevd og lært mye om vær og vind på disse breddegrader. Det stemmer ikke at solen skinner fra skyfri himmel hver dag, og det blåser mye. De fleste dagene er likevel slik vi hadde drømt om før vi kastet loss fra hjemlige farvann. Med unntak av kakerlakker og utleiebåter…