Endelig kunne vi kaste loss med kurs for Antarktis...
Endelig ankom den nye ankervinsjen, og Kapteinen fikk den montert i baugen i en fart.
Empire var igjen bunkret for langfart og lå tungt i vannet. Våre svenske venner mønstret av
før Jul, så med litt færre mann ombord enn planlagt, var vi klare for Antarktis. Fredag 7.
januar kastet vi loss fra Ushuaia med kurs for Puerto Williams, Chile, noen få seiltimer
avgårde. Planen var å sjekke inn i Chile i Puerto Willaims, innen vi seilte videre til
Antarktis. Men det ble ikke helt som planlagt denne gangen (heller)...
Det blåste friskt fra vest da vi kastet loss fra Ushuaia. I kastene kom vinden fort opp i 20
m/s. Lett overkyet vær med medvinds seilas i Beagle kanalen mot Puerto Williams ville
gå unna på kort tid. Empire raste avgårde med god fart, bare med litt genoa rullet ut.
MEN - etter kort tids seiling kunne vi igjen høre de ekle bankelydene fra roret, som vi i
utgangspunktet trodde vi hadde reparert. Det var desverre fort gjort å ta avgjørelsen om at
vi ikke hadde noe i Sørishavet å gjøre, med så stor slark i rorlagrene. For sikkerhets skyld
kontaktet vi teknisk sjef Are Wiig hos lunde Båt, som kunne bekrefte våre tanker om at vi
sansynligvis gjorde lurest i ikke å seile ut i verdens tøffeste farvann.
Stemningen ombord var litt trykket en stund, selvom både Styrmannen og Kapteinen ikke
var i tvil om at avgjørelsen var riktig. Vi hadde virkelig gledet oss til å seile mot og i
Antarktis.
Lite kunne vi gjøre for å få rettet på problemet i den nærmeste fremtid. Vi fikk heller endre
planer. Seilas i kystnære og innenskjærs farvann ville gi langt mindre belastning på ror og
lagre, enn seilas i stormfylte Drake Passasjen. Vi bestemte derfor å seile rundt Kapp
Horn på en god værmelding, for så å sette kursen nordvestover i Chile's skjærgård. Nye
rorlagre kan vi få ombord med Peder, Eivind's sønn, når han mønstrer på i april lenger nord
i Chile.
Etter en rolig natt i Puerto Williams, og med zarpe (seilingsløyve) fra Armadaen i hånden,
kastet vi loss med kurs for Kapp Horn. Seilasen de 100 nm fra Puerto Williams mot Kapp
Horn var problemfri. Lite vind gjorde at vi måtte gå mye for motor.
Mye svell og dårlig ankringsbunn gjør at det ikke er aktuelt å forlate båten i bukten
innenfor fyret. Med Kapteinen ombord og Empire drivende i bukten, rodde Heidi i land på
Kapp Horn, verdens sydligste Kapp. En liten gave til fyret er vanlig prosedyre. Heidi hadde
derfor med seg et norsk flagg, samt vimpel fra Oslo Motorbåtforening og fra
Bavariaklubben, som høytidelig ble overrakt fyrvokteren.
Akkurat i det Heidi var tilbake ombord i Empire, kom vinden. Kapteinen rakk et bad i
bukten ved Kapp Horn, innen vi heiste seil. Selvsagt måtte vi runde Kapp Horn både fra
øst mot vest, og fra vest mot øst, før vi satte kursen tilbake mot ankringsplassen på
Lennox, en øy nærmere Puerto Williams.
En gammel sjømamms myte sier at en seiler som har rundet Kapp Horn både for vestgående og for østgående har rett til å tisse i motvind. Du kan le, men han har rett til å tisse i motvind... Hverken Styrmannen eller Kapteinen har foreløpig ikke testet dette, men vær trygg - Forsøk vil bli gjort...