Puerto Montt til Antofagasta mars - juni 2007

Det er ikke så ofte vi ser frem til å ligge i en marina. Som regel er det uthavner og en lun ankervik som står høyest på ønskelisten. Etter åtte uker i Patagonia føltes det allikevel eksotisk med marina, strøm og varmt vann i dusjen. For ikke å snakke om kafé med trådløst nettverk og nye bekjentskaper, og muligheten til å velge om man vil spise ombord eller på restaurant.
Byen Puerto Montt var ikke så spennende i seg selv, men vi satt stor pris på å se andre mennesker og å kunne spise fersk frukt og grønnsaker. Da Empire lå ved bryggen skinnende blank og nypolert, følte vi at det igjen var på tide å seile videre.
Vi hadde en fin seilas i solskinn og god vind fra Puerto Montt til Valdivia. En "nedtur" riktignok, da autopiloten tok kvelden. Denne gangen fikk Eivind ikke liv i den med en nødreparasjon med loddebolten...
Valdivia er siste ”trygge” naturhavn underveis nordover i chilensk farvann. I motsetning til kysten utenfor, er det stille og rolig i Rio Valdivia. De 10 nautiske milene opp elven til selve byen, bød på flott natur og et rikt fugleliv. I elven står de røde og grønne stakene tett, dybden i leia varier mellom 4 og 8 meter . Vi passerte restene av et vrak som ligger på en grunne midt i elven. Vraket har ligget der siden det kraftige jordskjelvet som rystet området i 1960.

I Valdivia opplevde vi siste rest av sommer. Det var t-skjorte vær og varme dager med sol de første dagene. Det vi trodde skulle bli et ukes langt opphold, ble plutselig en måned. Vinteren innhentet oss. Bladene på trærne som var grønne da vi kom, hadde skiftet farge til gult og rødt da vi seilte videre. Om natten var det frost og Dickinson ovnen brant døgnet rundt.
Valdivia er en trivelig by der vi raskt følte oss hjemme. Det er ikke bare været som skal ha skylden for at vi ble lengre enn antatt ved Club de Yates Valdivia. Marinaen er et møtested for langturseilere både på vei nordover og sydover. Medlemmene og de ansatte i Club de Yates Valdivia er gjestfrie, nysgjerrige og hjelpsomme overfor langveisfarende.

I Valdivia mønstret Peder på, for seilas med Empire det neste halve året over til New Zealand. Vi gledet oss til besøk og hadde håpet å møte Peder, Irene og Solvor i Valparaiso. Sterk vind satte en effektiv stopper for det, samt en mindre velvillig offiser hos armadaen som fortalte oss at havnen var stengt da vi ønsket å sjekke ut. Vi måtte pent vente og plukket isteden opp de nye mannskapene med bil i Santiago, 850 km nord for Valdivia. Underveis passerte vi enorme vin og fruktmarker og i det fjerne skimtet vi Andesfjellene.
Etter at Irene, Eivind's mor, åpnet kofferten da hun ankom sammen med Peder, fikk Empire orden på det meste der vi hadde behov for deler. Bare kartplotteren/radaren tar fortsatt inn vann...
Sammen med Peder og Irene hadde vi to opplevelsesrike dager på Fundo Chacaipulli, gården til Ian og Maggy Staples utenfor Valdivia. Gården ligger vakkert til ved Rio San Pedro. Vi hadde en flott ridetur, hilste på kuene og lærte litt om honningproduksjon og nøt en deilig middag sammen med det gjestfrie vertskapet. Ian er også ansvarlig for sailmail stasjonen i Sør Amerika, så de har nok å henge fingrene i.
Maggy og Ian er tidligere langturseilere og hadde mye å fortelle både fra Patagonia og fra farvannet vi snart skal ut i. De har sågar skrevet den ene av pilotbøkene vi benyttet i Patagonia.

Først etter at Irene hadde satt seg på flyet mot Oslo, ga værgudene oss den vindretningen vi ønsket for videre seilas. Litt over tre døgn og 480 nm utseilt under god sønnavind bragte oss til Higuerillas, Valparaiso. Peder fikk testet sjøbeina sine, og med litt justering er de klare for nye opplevelser.
I løpet av turen kunne vi med smil rundt munnen konstantere at vanntemperaturen økte med hele 5 grader, til 15 grader Celsius. Fremdeles litt i kaldeste laget for en lang svømmetur, men det lovet godt for seilasen videre nordover mot varmen.
I Club de Yates Higuerillas var Eivind lett å be, da muligheten for å seile som mannskap under en klubbregatta dukket opp. Det er lenge siden Kapteinen deltok i en ordentlig regatta, så timene på fjorden i en J-24 gjorde godt. At plasseringen på resultatlisten ikke ble så bra som ønsket, spilte ikke så stor rolle.
Også Peder fikk prøve seg alene i båt. Sammen med flere lokale barn, seilte han Optimist utenfor moloen, under kyndig ledelse av en instruktør. At Peder snakker norsk og de andre barna og instruktøren snakket spansk, bød ikke på problemer. ”Jeg styrte ikke, pappa, men jeg var flink til å sitte stille”, sa Peder, da han igjen var tilbake med fast grunn under føttene.

Det ble en fin seilas også fra Higuerillas til Antofagasta - riktignok fattig både på fisk og vind. En stund så det også ut til at vi hadde litt lite diesel ombord... Matros Peder er nå godt inne i vaktrutinene, og har full forståelse for at både Styrmannen og Kapteinen må "jobbe" om natten når Skipet er underveis.
Vi har tidligere sammenlignet Chile med Norge. Det stemmer for så vidt, men kun når man tenker på den sørlige halvdelen av Chile, Patagoniakysten. I Antofagasta er det sand og ørken så langt øyet kan se, det faller ikke mange regndråpene i løpet av et år. Antofagasta er Chiles nest største by. Det sies om Chile at "alle" bor i Santiago, hovedstaden med omkring 6 millioner innbyggere. Det er kun 280.000 innbyggere i Antofagasta, så det er nok noe i det...
Marinaen i Antofagasta er liten men med et flott anlegg. Mange av yacht klubbene i Sør Amerika er mer for sosiale møtesteder å regne enn et sted hvor man driver med aktiv seiling. Antofagasta var intet unntak. Gjestfriheten er uansett stor og vi ble invitert med både på seiltur og til grilling, av medlemmer i yacht cluben.
I Antofagasta var vi den eneste gjestebåten i havnen. Med unntak av en håndfull seilbåter var de nærmeste naboene sjøløver. Lyden av sjøløvene, som er en blanding av kraftig rap, snorking og høylytt hosting er ganske spesiell - eller morsom – så lenge vinden ikke blåser mot en. Sjøløver lukter ikke godt. Sjøfuglene hadde også funnet seg godt til rette i havnen, etter hvert også på Empire. Snorer i riggen og CD plater som dinglet både her og der skremte ikke fuglene. Noen dager før vi kastet loss med kurs for Galapagos kunne vi konstantere at vindpilen i mastetoppen var brukket av en av de nattlige gjestene.
Mens Empire lå godt fortøyd og gyngende i svellet i Antofagasta pakket vi sekken og reiste på busstur til Peru, med Machu Picchu og Titicaca sjøen som hovedmålene. Reisen ble en interessant opplevelse på flere områder. Se bilder fra Peru >>>