Peders reisebrev fra CHILE
Jeg fylte 5 år rett før jeg skulle reise til Chile sammen med farmor og mamma for å seile leeenge med Empire i Stillehavet. I hvert fall trodde jeg det, for da jeg fylte 5 i mars var jeg sikker på at jeg skulle dra ”i morra”. Jeg hadde pakket og var klar til å dra ”i morra”, selv om vi ikke skulle dra før i begynnelsen av mai… Etter 30 timer på flyet med mange mellomlandinger og masse venting, landet vi i Santiago i Chile. Da jeg kom ut fra passkontrollen stod Heidi og Pappa der og ventet på meg. Pappa synes at jeg var blitt stor gutt siden sist. Det var da jeg fylte 4 år i Chaguaramas i Tobago. Menneskene i Chile snakker et annet språk enn de menneskene som bodde i Trinidad og Tobago. De snakker litt sånn som de
		menneskene jeg møtte på Isla Margarita i Venezuela, og Pappa sa at det var det samme Språket og at det het spansk. I Valdivia møtte jeg Edguardo, som er sjef på marinaen der Empire lå til bryggen. Han var morsom, og Edguardo og jeg ble gode venner. Ganske fort lærte jeg litt spansk. Bare litt til å begynne med, og så litt mer etter hvert. Men når jeg hadde lært ganske mye spansk, kom vi til et nytt land, og der snakket de et annet
språk. Det språket het engelsk. Jeg hadde lært litt engelsk da vi var i Karibien, men det husket jeg ikke lenger. Edguardo lærte meg ”HOLA” (hei) og ”MI NOMBRE DON PEDRO” (jeg heter Peder).
Mamma reiste videre etter to dager. Farmor skulle seile med Empire i 2 uker. Etterpå skulle Heidi og Pappa og jeg og Empire seile til Stillehavet. Militæret i Valdivia ville ikke at vi skulle dra, så de sa det var for mye vær, selv om det ikke var det. Og da ble vi liggende i Valdivia ganske lenge. Men Edguardo ble bare glad. Senere kom en båt som heter Satumaa også til Valdivia. Jeg ble gode venner med Lasse og Pauli og alle dyrene ombord der. Lasse og
Pauli er svenske, så det var ganske lett å snakke med dem..
			En dag reiste vi til Maggy og Ian som hadde en gård like ved Valdivia. Der red farmor som en dronning på en ponni (egentlig heter det dyret hes…, men Pappa sier at man ikke skal snakke om det dyret når man er i en båt for det bringer ulykke, så da kaller jeg det for ponni på land også). Heidi og Pappa og jeg red også på ponnier. Min hes…æh ponni het Chokolita. På gården så vi også hvordan Ian lager verdens beste honning. San Pedro honning heter den, og det passet jo fint å ha
i båten siden jeg heter Don Pedro i Chile. Vi fikk tre krukker SanPedro-honning med til båten. Dem måtte vi passe på å spise opp før vi kom til New Zealand, ellers ville tolleren der ta dem. Vi bodde i en kjempefin hytte hos Maggy og Ian, og siden de skjønte at vi var seilere sånn som de også hadde vært, så fikk vi ikke lov til å betale for å bo der. En dag sa militæret at vi kunne få lov til å dra, og da sa de at det var fint vær. Men før det kjørte vi farmor til flyplassen i Santiago. Da vi kom til Higuerillas seilte jeg Optimistjolle alene på havet, bare sammen med de andre barna. Først fikk jeg ikke være med av lærerne men så fikk jeg lov allikevel, og da ble jeg glad. Heidi og Pappa så på
oss fra moloen. Da jeg kom tilbake fortalte jeg at jeg hadde sittet helt stille. Pappa sa at jeg var tøff.
	17. Mai gikk vi i tog på dekket til Empire og Pappa spilte ”Ja vi elsker” på trompeten sin. Og så seilte vi til Antofagasta. Inn til yachtklubben i Antofagasta var det litt skumle bølger, men det gikk bra. På yachtklubben ble jeg kjent med Cristian, som først var litt rar. Han var sjefen der, og når jeg ble litt ordentlig kjent med ham var han kjempegrei. Nesten så grei som Edguardo i Valdivia. Cristian inviterte oss på seiltur i sin båt. Den var ikke så stor. Senere seilte Christian med Empire som er litt større. En dag var vi på Chilensk ”assado” hjemme hos Christine, som er en av vennene til Christian. Da vi hadde spist all ”assadoen” ble jeg veldig trett og sovnet. Men Pappa husket på å ta meg med til båten.
Peders reisebrev fra PERU
Mens Empire lå i Antofagasta tok Heidi og Pappa og jeg buss til Peru og Arica og Aricippa og Cusco. Og derfra tok vi tog som kjørte i sikk-sakk, sånn forover og bakover, oppover fjellsiden, for det var så bratt, og så kom vi til Urubamba-elven og Machu Piccu. På Machu Piccu så jeg stolen til Inka-kongen og noen lamaer som var veldig fine. Jeg gikk ned fra Machu Piccu til Aqua Caliente. Da sa Heidi og Pappa at de trodde ikke det var mange feminger som hadde gått der på egne ben, og
			det trodde ikke jeg heller. Dagen etter gikk Heidi og Pappa veldig rart, for de sa at de var blitt så støle i bena sine. Jeg var ikke støl i mine ben. I Aqua Caliente møtte jeg Miriam. Hun var også feming. Vi blåste såpebobler og så ble vi venner. Jeg møtte også en gutt og vi lekte med klinkekuler, men så falt den ene klinke-kulen ned i sluket og da kunne vi jo ikke leke mer med dem. Vi badet i de varme kildene i Aqua Caliente.
			Jeg synes det var veldig gøy å ta det varme vannet i munnen og sprute det ut igjen, selv om Pappa sa at jeg ikke skulle gjøre det for vannet var sikkert ikke så rent. Etterpå tok vi tog og buss og så kom vi til Titicacasjøen. Jeg kastet opp mange ganger på vei til Titicacasjøen. Pappa trodde at det sikkert var fordi jeg hadde svelget vannet fra de varme kildene, og da var det ikke SÅ farlig, sa han. Men det kunne også være høydesyke, og da var det i så fall litt
Farligere. På hotellet i Puno ved Titicaca-sjøen fikk jeg puste oksygen fra flaske om morgenen, og så tok vi for sikkerhets skyld første buss ned fra fjellet – og etter 3 busser kom vi hjem til Empire. I Antofagasta kom Lennart på besøk. Han seiler også med båt. Båten hans heter Cabo de Hornos – og det betyr det samme som Kapp Horn. Der (på Kapp Horn) har forresten han og Heidi og Pappa seilt med sine båter. Lennart var først litt skummel, men så ble vi orn’til venner, og da var han bare kjempegrei. Da Lennart reiste tilbake til sin båt, seilte vi til Galapagos – men det skal jeg skrive om i neste reisebrev. HADET – CIAO – BAYBAY