Peders reisebrev fra - SUWARROW
Fra Moorea seilte vi til Suwarrow, som er det fineste stedet i hele verden. Der møtte jeg Jeremiah og Jonathan og Tino og Vanni. Mammaen og pappaen til de fire guttene passet på Suwarrow, sånn at vi seilere skulle oppføre oss ordentlig der. Når det er orkansesong bor de på hovedøya i landet sitt. Den heter Rarotonga og landet heter Cook-øyene.
På Suwarrow lekte jeg med Tino og Vanni og Jeremiah og Jonathan hver dag. Vi lekte på hele øya og passet på oss selv. En dag fanget vi en kokos-krabb, som vi viste frem til Heidi og Pappa og Veronica og John (mammaen og pappen til de 4 guttene). Den var blå. det er ikke lov til å spise kokoskrabber, så etterpå satte vi den tilbake i palmeskogen.
		På sånne Stillehavs-øyer er det viktig å se oppover. i palmetrærne henger det kokosnøtter som av og til faller ned. Jeg passet på så ikke Tino og Vanni fikk kokosnøtter i hodene sine, for de glemte av og til å se opp. Vi lekte gjemsel på øya og så var det mange hengekøyer der. Og så badet vi masse. Nesten hele dagen innimellom. Vi sprutet vann på en stor glatt sten, og da ble den en sklie som vi akte ut i vannet på. Vi fisket også, men det ble ikke så mange fisk.
	Egentlig ble det ingen fisk… Pappa og jeg fisket også fra gummibåten. En dag fikk vi nesten fisk, men så falt den av kroken. Jeremiah og Jonathan og Tino og Vanni hadde skole med mammaen sin som lærer hver dag. Men ikke så mye når jeg var der. Da kunne vi leke isteden. Flere kvelder hadde de voksne fra mange båter grilling på stranden, og da lekte”gutta” og jeg i det lille strå-huset ved grillplassen. Når vi ble trøtte kunne vi bare legge oss på teppet. På Suwarrow trenger man ikke dyne for der er det varmt nok om natten også. Etter at vi hadde vært mange dager på Suwarrow måtte vi seile videre. Veronica og John og ”gutta”
fulgte oss i den lille båten sin helt til vi seilte ut av atollen. Tino blåste i en konkylie og jeg blåste i kuhornet til Empire til jeg ikke orket mer. Det var trist å dra fra Suwarrow. Da vi såvidt kunne se Suwarrow i kanten mellom himmelen og havet spurte jeg Pappa om vi kunne snu og seile tilbake til Suwarrow, så kunne jeg gå på skole der sammen med Tino og Vanni og Jeremiah og Jonathan – og så kunne Heidi og Pappa og mamma besøke meg der av og til. Men Pappa trodde ikke det var så lurt… Jeg håper jeg kan seile til Suwarrow en annen gang. Neste gang Empire skal dit, kanskje…
Peders reisebrev fra TONGA
Fra Suwarrow til Tonga er det også mange dager å seile. Jeg og solen gikk på vakt sammen mange dager. Vi fisket og jeg hadde skole. Knute-skole hadde vi også, men det er litt vanskelig med knuter. Når jeg får trent litt mer skal jeg lage like mange knuter som Pappa. Vi kom til Vava’u, som er en øygruppe på Tonga. Mens Pappa snakket med en mann i uniform (tolleren) kom Terje fra Villvind forbi i gummibåten sin. Vi hadde ikke møtt Villvind før, men Terje hadde lest om oss i Seilas. Han visste at jeg het Peder, så jeg
	spurte om han vill komme ombord. Men Terje ville vente til siden. I Neiafu møtte vi også Tove og Finn i Xanadu og Sverre Erik i Vagabond Virgin og Ingrid og Frank i Menja. Senere kom også Bahati og Don Quijote, og da kjente jeg ganske mange i Tonga. Da vi var på Tahiti kjøpte Heidi og Pappa svømmeføtter og dykkemaske til meg. Pappa hang dem oppunder dekk i Empire og sånn at jeg skulle få dem når jeg hadde lært å svømme. En dag da jeg lekte i badetrappen til Empire mens vi var i Neiafu, oppdaget jeg at jeg kunne svømme. Og det var veldig gøy. Mannen i båten ved siden av Empire kastet en badeball i vannet til meg som jeg fikk, siden jeg hadde lært å svømme. Og så fikk jeg
svømme-føttene og dykkemasken som hadde ventet på meg en stund i Empire. Da jeg etterpå svømte bort til Vagabond Virgin ble Sverre Erik veldig overrasket. Så kom Bjørnar Bakken Mann til Tonga. Han kom med fly. Men først hadde han møtt presten i hovedstaden på Tonga.
Bjørnar og jeg er gode venner fra før, for vi har reist til Empire sammen både i Europa og i karibien. Bjørnar skulle seile med Empire til New Zealand. Bjørnar synes det var litt skummelt å skulle seile så langt, men jeg sa at det ikke var sååå langt til New Zealand – og så sa jeg at det ikke var noe farlig heller. På Vava’u seilte vi mellom mange øyer. En dag var vi på fest med de som bodde der. Da spiste vi middag med hendene. På kvelden danset jentene for meg, men jeg var litt sjenert. Neste gang skal. jeg danse med dem – hvis de vil. Ved en annen øy på Vava’u kastet Bahati og Empire ankrene sine igjen. På øya gravde vi et hull i bakken
og så laget vi bål oppi hullet. Etterpå la vi masse mat oppå bålet, før vi tettet igjen med gress og sand oppå maten. Da kunne vi nesten ikke se at det var et bål nede i bakken. Etterpå kunne vi ta ut maten som var ferdig stekt og veeldig god. Det var på bursdagen til Hillary som også seilte med Bahati. Og så seilte vi til New Zealand. På Tonga var det varmt i vannet når jeg badet. I New Zealand var
	det kaldt. Det tok 10 dager å seile til New Zealand og Heidi ble syk i ørene underveis. Bjørnar sa han var en bryggeseiler, men han og Pappa og jeg seilte Empire til New Zealand. Før vi kom til New Zealand hadde vi storm og da var det stooore bølger. Vi fanget en Albacore tunfisk på kroken på vei til New Zealand, som Pappa hang opp ute til tørk. Da vi kom til New Zealand smakte vi på den, og jeg synes den var god. Før vi kom helt til Opua møtte en militær båt oss. Pappa måtte snakke med den i radioen, og så kunne vi seile resten av veien til Opua. Da tolleren kom ombord tok han den siste ananasen vår og så tok han med seg søppelet vårt.
Honningen hadde jeg jo spist opp. Og så fikk vi komme inn i New Zealand. I Opua måtte vi ha på oss masse klær. Der var det nemlig kaldt. På Tonga var det mye varmere. Bjørnar reiste hjem fra Opua, men like etter kom Vigdis og Tore på besøk. Jeg hadde ikke sett dem siden jeg var i Norge og det var jo en stund siden nå. Sammen med Vigdis og Tore seilte vi opp elven
til Whangarei. Etterpå seilte vi til Auckland, som er hovedstaden i New Zealand. I Auckland besøkte vi akvariet. Der så jeg stoore haier og vi kjørte noe som liknet tog inn til pingvinene i Antarktis. Jeg var også nesten på toppen av Sky Tower, og derfra kunne jeg se helt til Empire som lå i Bayswater på den andre siden av fjorden. Etter noen dager i Auckland skulle Heidi
og jeg fly hjem til Norge. Det var litt trist å si ”ha det” til Empire, men jeg gledet meg også litt til å komme til Norge. På flyplassen i Auckland sa jeg ”ha det” til Pappa og så fløy Heidi og jeg i 40 timer – og så var jeg hjemme i Norge. Jeg gleder meg til jeg kan seile med Empire igjen – kanskje på et annet hav…! Ai ai, Kaptein – Ship o’hoi