PATAGONIA - januar til mars 2007
Kart over ankringsplassene våre i Patagonia

En ting er sikkert – naturen er fantastisk og vakker I Patagonia. Når solen skinner og temperaturen stiger høyere enn de vanlige 10 ºC , glemmer vi lett de grå, regnfulle og forblåste dagene.

I 1832 seilte Kaptein FitzRoy med skipet ”Beagle” i disse farvann for tre måneder. Han utforsket kanalene og øyene rundt Kapp Horn. Beagle kanalen er kortere og smalere enn Magellan stredet, som skiller Tierra del Fuego fra fastlandet. Beagle kanalen er vakker. På den ene siden stiger snøkledde fjelltopper opp mot himmelen. På motsatt side ligger skjærgården og beskytter kanalen mot de kraftige og voldsomme stormene som stadig kommer fra sør og sørvest.

I chilensk farvann er det nødvendig å ha en zarpe – en seiltillatelse. Vi hadde på forhånd hørt at dette var tidkrevende og byråkratisk. Heldigvis sitter vi igjen med et helt annet inntrykk etter å ha seilt i Chile i flere måneder.
I midten av januar seilte vi fra Puerto Williams vestover i Beagle kanalen. Empire lå dypt i vannet, det skulle bli åtte uker til vi igjen kunne gå på ”shopping”. De første dagene opplevde vi som en deilig norsk sommer. Den andre dagen var til og med spinnakeren oppe. Det var et flott skue å se isbreene mens vi skled forbi i god fart. Det er ikke uten grunn at denne delen av Beagle kanalen går under navnet ”Isbreenes aveny”. Naturen kan sammenlignes med vestlandskysten, bare røffere og mer dramatisk i Patagonia.
De chilenske fjordene er et paradis av uoppdagede ankerplasser. Empire har vært den eneste båten store deler av tiden. Vi kan telle på en hånd de seilbåtene vi har møtt i løpet av de siste månedene. Når det kommer til fiskebåter og lasteskip må vi muligens telle på to hender.

Etter noen dager i Bahia Mussel på Isla Carlos III, nordvest i Magellan, ønsket vi å fortsette seilasen. I Caleta Notch lå den svenske båten Yaghan. Der hadde Heléne og Arne hadde invitert til middag – om været tillot oss å seile dit. Etter 8 timer underveis hadde vi kun to nm igjen. Vinden økte på tidligere enn varslet. Etter hvert hadde vi 32 m/s ”rett i trynet”… Vi rikket oss ikke av flekken og motoren var ikke til mye hjelp. Vi ble nødt til å gjøre vendereis. Etter to timer var vi tilbake hvor vi startet. Stormen som fulgte førte til at vi ble liggende værfast i tre dager, godt fortøyd med to liner i land samt to anker ute.
Fjorden Eyre med isbreen Ventisquero Pio XI er et av stedene vi definitivt ikke kommer til å glemme. Det siste stykket måtte vi ha utkikk etter is i baugen. Lufttemperaturen sank ettersom vi nærmet oss isbreen, isblokkene ble større og hyppigere. Solen skinte og veggen med 100 år gammel is glitret i blått, turkis, blendende hvitt og gjennomsiktig. Isbreen er 3.5 km bred og 50m høy i brefallet. Isbreen gav mye lyd fra seg i det store blokker ramlet i sjøen. Da vi passerte gjennom isbeltene med mindre is knitret og spraket det i det komprimert luft slapp fri.

Etter fem ukers seilas ankret vi i Puerto Eden. Den lille fiskerlandsbyen er en av mest isolerte bebyggelsene i Patagonia. Fergen som forbinner Puerto Eden med fastlandet kommer innom to ganger i uken. Det er hverken biler eller veier der. En treplatting fungerer som hovedgate.
Vi krysset Golfo de Penas i en god SV vind, 200 nm med en smak av Stillehavet, før vi igjen kunne seile inn Bahia Darwin. Utenfor Golfo de Penas stiger havbunnen fra flere tusen meter til rundt femti meter. Sjøen er derfor ofte humpete med bølger fra flere hold. Empire danset og hoppet inntil vi kom ut på dypt vann.
Det var tydelig at vi nærmet oss sivilisasjonen da vi så søppel i vannet og stadig flere passerende skip etterhvert som vi kom lenger nordover. Været endret seg også. Det ble varmere i luften og solen tittet oftere frem – men fremdeles var det fuktig fra oven.

De høye fjellene i Patagonia forsterker vinden i de smale fjordene. Denne effekten kan gi ”williwaws”. ”Williwaws” kommer ofte fra uforutsett hold og kan komme opp i 50 m/s. De varer ikke lenge, men kan gjøre stor skade om man ikke er forberedt.
Før vi ankret sørget vi for å være godt forberedt. Blåser det godt får man ikke så mange sjanser. Fra erfarne seilere fikk vi det rådet å se etter områder med friske trær, med blader. Ankrer man i nærheten av hvor det er lite eller dårlig med trær, er det stor sannsynlighet for at vinden får godt tak i båten.
Innen vi seilte fra Puerto Williams hadde Heidi kikket i ”den store blå bibelen”. ”Patagonia & Tierra del Fuego Nautical Guide”. Boken inneholder informasjon om mer enn 500 ankerplasser i Patagonia. ”Alle” vi møtte i Patagonia hadde den store blå boken i skips- biblioteket. Ofte refererte vi til de ulike ankerplassene ved å bare bruke nummer fra boken når vi snakket med andre seilere.

Patagonia er stort. Antall fjorder, kanaler og bukter er tilnærmet uendelig. Det er nødvendig å seile i disse farvann i en årrekke for virkelig å bli kjent her. Distansen vi seilte fra Puerto Williams til Valdivia kan sammenlignes med hele Norges kyst. 650 liter diesel, 600 liter ferskvann og mengder med tørket- og bokse mat ble konsumert.
Vi seilte for det meste på dagtid pga dårlige kart og upålitelige lykter, samt trange kanaler. Store deler av tiden hadde vi vind og strøm fra nord. Vi hadde kalkulert med å seile ca 25 nm om dagen. Noen dager var vi heldige og hadde både strøm og vind med oss, andre dager hadde vi knapt progresjon, men i gjennomsnitt var våre beregninger ikke så gale.
Det er mange trygge og godt beskyttede ankreplasser og velge mellom. Det er slett ikke nødvendig å sloss mot elementene. På flere av ankerplassene vi besøkte var det vanskelig å komme i land. Vegetasjonen langs store deler av Patagonia er tett. Bare det å finne et egnet tre å fortøye linen i kan by på store utfordringer. De fleste ankerplassene får full score for sikkerhet og beskyttelse mot vind, omgivelsene er fantastiske – men dessverre utilgjengelig mange steder.

Vi hadde en lang, fuktig og til tider kald seilas på vår vei nordover Patagonia. Men så fort solen skinte fra en blå himmel ville vi ikke drømme om å være noe annet sted. Den fantastiske og dramatiske naturen samt dyrelivet i havet og i luften er det vi kommer til å huske.