New Zealand

Det ble ingen stopp på Minerva Reef på vei mot New Zealand. Det får stå på listen over steder vi har til gode å se. Spesielt Bjørnar hadde ønsket seg en stopp på Minerva Reef. Den lengste seilasen hans på åpent hav hadde tidligere vært fra Skagen til Rugsund på vestlandet.
10 dager etter at vi forlot Tonga kunne vi legge til på Q-brygga i Opua, et lite tettsted i Bay of Islands, nord på New Zealand. Vanntemperaturen var sunket fra behagelige 28 °C til kalde 16 °C . Da vi ankom New Zealand var det ikke lenger tropeklima, men kjølig vårvær.
Vi hadde en variabel seilas med tanke på vind styrke og retning. Fra flatt hav og tilnærmet null vind til heftige 20 m/s midt i mot. Bjørnar kunne med rette stryke sin selvtitulerte betegnelse ”bryggeseiler”.
Da Heidi lå utslått med ørebetennelse i to dager var det Kapteinen og Bjørnar som delte vaktene seg imellom, med litt assistanse fra Matros Peder. Han var for det å finne bak en Donald bok. Det er ikke bare svømmekoden han har løst den siste tiden, også lesekoden har han knekt. En runde UNO var allikevel fast innslag før sengetid. Da Heidi skulle sy flagg før vi ankom New Zealand var Peder raskt på pletten. Han ville også lære å sy.
I grålysningen tidlig en søndagsmorgen nærmet vi oss New Zealand og Bay of Islands. Bukten er omkranset av spisse fjelltopper og danner en flott silhuett. Det er alltid spennende å nærme seg en ukjent kyst etter flere dager på havet.
På Q-brygga (karantene-brygga) gikk innsjekking som en drøm. Nok en gang opplevde vi at det gikk lettere enn fryktet. Myndighetene i New Zealand hva de kan for å beskytte landet mot fremmede sykdommer og annet skummelt. Det er mange måter å tolke forbudene og påbudene på. Praten gikk vidt p å Tonga seilerne mellom hvordan de forskjellige reglene kunne forstås.
Da helse inspektøren forlot Empire var den sorte søppelsekken hans fylt med egg, løk og u-poppet popkorn, samt en kyllingboks med bein. Resten av matlageret fikk vi beholde, skjellene og tapa stoff brød han seg ikke om. Fjellstøvlene og sykkelen ble også sjekket og funnet i orden -rene og fri for jord.
Til Opua kom den ene langtur båten inn etter den andre. Det var mange koselige gjensyn. Det var nære på at Bjørnar utsatte avreisen sin for å få en ekstra dag med den ”norske flåten”.
I Opua fikk vi nytt besøk fra Norge. Bjørnar byttet plass med Heidis foreldre som skulle seile med oss i tre uker. De kom akkurat i tide til Heidis fødselsdag. Tore og Vigdis hadde nok håpet på litt mer sommerlige temperaturer i New Zealand, men her regnes sommeren først fra januar. Vi hadde allikevel en flott seilas mot Auckland. På veien ankret vi opp i flere flotte bukter. Det er ennå litt tidlig på sesongen. Noen måneder senere villle det nok heller være unntaket å få ha disse fine ankerplassene for seg selv.
På vei sørover ble det meldt om et kraftig lavtrykk som ville gi kraftig vind. Vi valgte derfor å seile opp elven til Whangarei som betyr trygg havn. Inn mot Town Basin Marina er det som en autostrada for seilbåter. De ligger tett i tett, til brygge, mellom påler og i krybber på land.
Hit kommer mange langturseilere for å legge opp båten under syklonsesongen i Stillehavet. Det var mange kjente fjes å se. I umiddelbar nærhet kan man få tak på det meste innen båt og seil. Det er flotte turområder rundt Whangarei og hele familien var ute på lang tur etter elven. Fra nærmeste fjelltopp fikk vi et godt overblikk over Whangarei og elveløpet ut til kysten. Peder holdt følge hele dagen på sine raske små føtter.
Etter en flott spinnaker seilas seilte vi inn i Hauraki gulf med kurs for Auckland, City of Sails. Auckland er den byen i verden med flest båter pr innbygger, navnet er ikke ufortjent. Den første uken i Auckland var vi turister sammen med Heidis foreldre.
Vi var i toppen av Sky Tower, Aucklands landemerke og høyeste bygg på den sørlige halvkule, og under bakken i Antarctic Encounter Underwater World. På Maritime Museum fikk vi et innblikk i New Zealands sjøfartshistorie fra polynesiske kanoer og waka til de første europeerens ankomst. Moderne og klassiske båter og New Zealands regatta miljø er også vietgod plass.
Å kjøpe bil i New Zealand er billig. Vi er nå de ”stolte” eierne av en Mazda Familia og gleder oss til å oppleve dette flotte landet også fra bilveien. Prøveturen gikk til Kauri museet et par timer utenfor Auckland. Et spennende og lærerikt museum, kauri treet er det største treet målt i volum og det eldste som finnes i New Zealand. Trærne kan bli flere 1000 år gamle. Det største kauri treet man vet har levd var hele 9 meter i diameter. I sump og myr områder på Nord Øya er det funnet kauri trær som har blitt karbondatert 30-50 000 år tilbake i tid.
I slutten av november var det på tide å pakke. Peder hadde seil med oss i nesten syv måneder fra Chile og over Stillehavet til New Zealand. Han har bestått matros eksamen med glans og vi gleder oss til han skal seile med oss igjen.
Heidi fløy hjem med Peder og benyttet anledningen til å jobbe en måneds tid mens hun var i Oslo. Via jobb og venner fikk Heidi kjenne litt på ”den vanlige” hverdagen. Etter en uke føltes det slett ikke som om hun hadde vært ”borte” i to og et halvt år…
Selv om det i dag er enkelt å holde kontakt via mail og Skype er det allikevel noe spesielt å sitte ansikt til ansikt med dem man kjenner godt og bryr seg om. Man møter mange nye hyggelige og interessante mennesker på tur, men det er allikevel noe eget med de som en har kjent over lengre tid på godt og vondt. Måneden i Oslo gikk fort og det var mange som skulle besøkes. Innen Heidi fløy til New Zealand for å feire nyttår med Eivind fikk hun med seg norsk julefeiring og morens fødselsdag.
Mens Heidi var i vinter Norge begynte Kapteinen i jobb for Ovlov Marine, Volvo Penta forhandler i Auckland. Kapteinen synes det er morsomt å være tilbake i jobb. Mange ting har " gått i glemmeboken" etter 2 1/2 års seiling, men kommer nå sakte tilbake fra ryggmargen.
Eivind feiret jul i Whangarei med flere andre seilere, det var duket for både pinnekjøtt, kalkun og grøt – riktig flott jul ble det i New Zealand også. ”Fridagene” benyttet Eivind til å jobbe ombord på båten til Sverre Erik, Vagabond Virgin.
Etter en usedvanlig lang flytur med mange forsinkelser ankom Heidi Whangarei uten bagasje og julepakker, men i tide til nyttårsfeiringen. Ombord i Empire var det ”fult hus” med seilere fra flere nasjoner.
Vel tilbake i Auckland og Bayswater Marina er Eivind i full jobb hos Ovlov Marine og Heidi ombord i Empire. Auckland skal være vårt faste holdepunkt de neste mnd. Vi er fortsatt underveis, og benytter anledningen til å spe på reisekassen med lønnet arbeid i Auckland. Gjennom arbeidet treffer vi interessante mennesker og får en flott anledning til å bli kjent med Kiwiene.

På maori heter Auckland, Tamaki Makau Rau, det kan oversettes med Byen med 1000 Elskende.