Antofagasta – Galapagos – Fransk Polynesia

Vel tilbake i Antofagasta etter en flott tur på land i Peru (Se bilder fra Peru >>>), var det bare å bunkre til randen. Vi visste ikke når vi neste gang ville finne en butikk med skikkelig utvalgt til fornuftig pris, enten det gjaldt mat eller annet. Samtidig fikk vi også besøk av Lennart, soloseiler på den svenske båten Cabo de Hornos. Med båten liggende i Pireapolis, Uruguay, tok han turen over fjellene for å hilse på.
Lennart og Peder rakk å bli gode venner innen Lennart returnerte til sin båt, og vi kastet loss med kurs for Galapagos. Antofagasta og Valdivia er to virkelig trivelige chilenske steder der vi ble kjent med veldig hyggelige mennesker – vi håper engang å kunne reise tilbake også hit…
2000nm mot Galapagos gikk unna på rekordtid. Vi hadde god hjelp av Humboltstrømmen og de 10 døgnene gikk så fort at vi nesten ikke rakk å komme inn i langdistanserytmen.
Vi var spente da vi ankret i Academy Bay utenfor Ayora, på øya Santa Cruz. Både fordi vi hadde hørt om det mangfoldige dyrelivet på Galapagos, men også siden vi hadde lest om de norske emigrantene som forsøkte å bosette seg på øygruppen på 1920-tallet.
(Se bilder fra Galapagos>>>)
For ikke å få for dårlig tid innen orkansesongen setter inn, prioriterer vi å få mye tid på Tonga. Alle som har seilt over Stillehavet, sier at Tonga er den virkelige perlen i Stillehavet. Derfor nøyde vi oss med et 10 dagers opphold på Santa Cruz. Resten av øygruppen må vi utforske på vår neste tur. Dumt vil noen kanskje si, men på en lang seiltur som vår, har man alltid lyst til å bli lengre på mange steder. Dessverre er ikke økonomien (link)god nok til ubegrenset bruk av tid over alt…
Etappen Galapagos - Marquesas på 3000nm ble også en utrolig seilas. Vind på mellom 6 og 12m/s fra omkring ØSØ ga god driv. Livet i havet ga også mye moro. Blant de store fiskene vi klarte å berge ombord, var en Skipjack Tunfisk på 15,5kg og en Wahoo (Kingfish) på 17kg. Dessverre har vi ikke fryser ombord, så noe av fiskekjøttet måtte returneres til havet etter noen dager… Nå skal vi lære oss mer om salting, slik at vi kan få mer glede av de stooore fangstene.
Underveis mot Marquesas innhentet vi den svenske båten Don Quijote, som startet fra Galapagos 6 dager før oss. Vi seilte dessverre opp på siden av Don Quijote en dag for sent, til å rekke feiringen av norske Ingas 26-årsdag. På riktig sjømannsvis ble line kastet over til Don Quijote, mens begge båtene fortsatt holdt god fart for seil. Musserende vin, egenprodusert fiskekrok, ferskt brød og nystekte pannekaker med blåbærsyltetøy ble overført til bursdagsbarnet. Pannekakene var fortært lenge før Empire var ute av synet, skriver Inga på deres hjemmesider (s/y Don Quijote). Dessverre blåste det litt for friskt til at vi turte å iverksette planen om å ta Don Quijote under slep, for å servere bursdagsmiddag til mannskapene på Don Quijote…
Fransk Polynesia består av 5 øygrupper. Marquesas er den østligste av øygruppene. Etter 20 døgn underveis ankret vi utenfor Atuona på øya Hiva Oa. Fra havet ser Marquesas øyene ut som om et grønt fløyelsteppe er bredd over dem. De fleste frukter dyrkes på øyene, som er like frodige som de ser ut til.
Naboøya Tahuata skilles fra Hiva Oa av et smalt sund. Seilasen fra Atuona til bukten Hanemoenoa på Tahuata er ikke lang, men fiskelykken måtte vi allikevel prøve. En grillaften på stranden hadde ikke vært å forakte. Blendet av tanken grillet fersk fisk og det flotte synet av sandstranden og palmene innerst i bukten, glemte Kapteinen fiskesnøret da vi skulle ankre. Først da ankeret skulle bakkes ned i sanden, oppdaget han at fiskestangen stod i spenn…
Det var en brydd Kaptein som kastet seg i sjøen for å renske fiskelinen ut av propellen. Dagen etter ble foldepropellen demontert for å sikre at det ikke ble liggende noe line igjen ved tetteringen på S-drevet. Heldigvis så det ut til at simringen var hel. Foreløpig virker det også som om den er tett…
Etter hvert lå det fire langtur seilbåter i bukten. En av dagene inviterte ”Serafin” på dagstur. Mannskapene fra australske Yvonne Elisabeth, svenske Don Quijote og norske Empire ble samlet ombord i amerikanske Serafin, til en fin sightseeing langs vestkysten av Tahuata. På kvelden inviterte vi samtlige, inkludert mannskapene fra amerikanske Lotus som hadde ankret i bukten mans vi var på tur, til pizza ombord i Empire. Det ble en minnerik dag, som for Kapteinen også inneholdt snorkling med Kjempemanta og svømming med delfiner.
Vi utfordret også båtene i bukten til volleyball båtkamp på stranden. Bare Don Quijote tok i denne omgang imot utfordringen. Lagene ble derfor endret fra ”båtkamp” til ”kjønnskamp”. Styrmannen på Don Quijote og Styrmannen på Empire ligger nå i hardtrening, for ved neste anledning å forsøke og ta revansj mot Kapteinene…
( Se bilder fra Marquesas>>>)
Neste stopp i Fransk Polynesia var Tuamoto-arkipelagoet, som består av 78 atoller. Vi lot ankeret gå i atollen Kauehi, som er en middels stor atoll. Det beskyttende ringrevet sørger for at det er tilnærmet flatt ”hav” i lagunen. Flatt hav er forresten en ganske dekkende betegnelse, for det er bare så vidt man kan skimte hele ringrevet fra ankerplassen. Det ser nesten ut som om man ankrer ut mot åpne havet.
”Byen” på Kauehi beboes av omkring 200 personer i alderen 0 – 10år og 25 – 100år. Aldersgruppen som mangler går på skole på en av de større atollene, og er bare hjemme i feriene. Blant den yngste aldersgruppen ble Peder en populær kar. Uten språk brukes store armbevegelser (noe han har lært av Styrmannen og Kapteinen når de snakket Spangelsk i Chile). En dag inviterte Peder barna med på gummibåttur ut til Empire . Det var nok dagens høydepunkt både for de fastboende barna og for Peder.
Tiaihai Pearls drives av Tiaihau Tiaihau, som også driver Tiaihai Transport, Tiaihai Magasin (butikken) og Tiaihai Snack (som er snack-serveringen på flyplassen, som holder åpent hver onsdag, som er den ene dagen det kommer ett lite fly…). Samen med fire andre langtur seilbåter fikk vi se hvordan man dyrker perler i østers. Vi fikk sågar delta i arbeidet, når nettene med østers skulle henges tilbake i havet. Senere fikk vi også besøk av perlekongen Tiaihau ombord i Empire , der mannskapene fra Don Quijote, amerikanske Bahati og Empire var klare for byttehandel med diverse utstyr mot perler… Hadde du sett Styrmannens øyne da Tiaihau tømte tre poser med perler på salongbordet, hadde du skjønt hva perler kan gjøre med pikebarn. Noen av perlene forble forresten ombord, ettersom Tiaihau hadde bruk for enkelte ting av det vi ikke lenger hadde behov for…
Et dykk rundt et av korallhodene i atollen ble det også tid til. Varmt og klart vann gjør dykk i disse farvann til noe helt annet enn hjemme i Norge. Det er synd at fiskesykdommen Ciguatera herjer inne i mange av lagunene og gjør undervannsjakt lite aktuelt. Fisk er det nemlig mye av.
(Se bilder fra Tuamotu>>>)
Innen seilasen mot Papeete på Tahiti, og Selskapsøyene som øygruppen heter, hadde vi planlagt en stopp på atollen Taou. Ankringsplassen Amse Amyot som vi hadde sett oss ut, er en glipe i revet som ikke fører helt inn i lagunen. Den morgenen vi ankom Amse Amyot blåste det kraftig, i tillegg til at det var flere båter der fra før. Vi valgte i stedet å seile direkte til Papeete.
Underveis mot Tahiti hørte vi gjennom natten Tsunamivarsel på VHF radioen flere ganger. Etter jordskjelvet som rammet Peru var det ventet en større bølge mot Marquesas og Tahiti. Ute på det åpne havet utgjør en Tsunami ingen trussel.. For menneskene på land og for båter og mannskap til ankers er en Tsunami ikke like harmløs. Heldigvis rammet ingen Tsunami disse farvann, selv om skjelvet målte 7,9 på Richter skala, og varselet ble senere kansellert.
Papeete er en interessant by med omkring 100.000 innbyggere. Gjestebryggen inne i byen ligger 2 meter fra hovedveien, og støyen er overveldende for en stakkars langturseiler som ikke har hørt en motor på nært hold på lenge. Marina Tahina og ankerplassen innenfor revet litt utenfor byen, er absolutt roligere.
Vannet rundt Tahiti, både innenfor og utenfor revet, er fantastisk. Sikten er (i hvert fall på denne tiden) tilnærmet uendelig. Å snorkle i dette farvannet er som å stikke hodet ned i verdens klareste akvarium.
Etter noen dager ved bryggen på Marina Tahina med bunkring og vask av båt, var vi mette på storbylivet for denne gang. Øyen Moorea ligger kun 10nm lenger vest, og frister med sine beskyttede fjorder og flotte ankringsplasser innenfor revet. Med nyinnkjøpt liten våtdrakt håper vi at Peder lærer seg å svømme i løpet av et par intense dager på Moorea, før ferden går mot Cook-øyene…