Månesjøen er det romantiske navnet på havet mellom Moorea og Thaiti. Vakrere solnedganger enn de vi har sett her kan vi knapt minnes. På kartet ser Moorea hjerteformet ut, men oversatt betyr Moorea ”gul firfirsle”.
På Moorea er mulighetene for fysisk atspredelse mange. Fjelltoppene ligger innen rekevidde for slappe seilermuskler. Snorkling og fridykking er like fristende som på Tahiti. Naturopplevelsene ble mange og nære både over og under vann.
Våre ”tilmålte” dager på Tahiti og Moorea gikk fort. Etter noen dager på overtid fant vi tiden inne til å seile videre. Med herlig passatvind i ryggen heiste vi seil, og satte kursen mot Palmerston, en av atollene blant Cook øyene – trodde vi…

Et kraftig lavtrykk gjorde at vi underveis satte baugen nordover mot atollen Suwarrow. En plan er til for å endres og vi kunne jo seile sørover til Palmerston etter besøket på Suwarrow. Det var før vi visste at noen få planlagte dager på Suwarrow skulle bli til to uker…
Tusenvis av sjøfugl, skilpadder og kokoskrabber holder til på denne historisk rare og fremdeles mystiske atollen, som har vært nasjonalpark siden 1978. I ”seilsesongen” som varer fra mai til oktober, bor det i dag parkvoktere på Anchorage Island, øya som ligger ved innseilingen på nordsiden av atollen. Familien Samuela vokter atollen. Familien består av Veronica og John og de fire barna deres, Jeremiah (12), Jonathan (9), Tino (6) og Vanni (6). Dette var deres tredje sesong på Suwarrow.

Hvert år blir familien fraktet med båt fra Rarotonga. Med seg har de mat og utstyr for et halvt år. Dersom de har kalkulert matforbruket feil, er det ikke bare å stikke innom nærmeste supermarked.
Suwarrow er ikke en offisiell ”port of entry”, men det er vanlig at seilbåter på vei vestover kommer dit uten å ha sjekket inn på Cook øyene. Seilere blir ønsket velkommen i ”Suwarrow Yacht Club” og benket rundt det store bordet for kaffe og en liten prat. Familien Samuela har gjort Suwarrow til et sosialt sted, der seilerne ofte samles rundt bålet på ettermiddagen.

Da vi nærmet oss Suwarrow ble vi først litt skuffet over å se hvor mange seilbåter som lå ankret i lagunen. Det minnet ikke mye om ”en atoll for oss selv” ref: boken til Tom Neale. Ved Anchorage Island kunne vi telle hele 15 master.
I passet inn til lagunen er det til tider kraftig strøm. Etter litt slalom kjøring mellom korallhoder rundet vi Anchorage Island og skled under morgensolen mot horden av seilbåter. Peder var den første til å få øye på det norske flagget midt i klyngen av båter. Da vi seilte tett forbi for å se hvem det var, stakk et bustete morgen hode opp av luka. Det var Frank som ønsket oss velkommen til Suwarrow. Han seiler sammen med Ingrid ombord i den norske båten Menja.

På Suwarrow er det få forbudsregler, annet enn sunn fornuft. All fisk kan fanges, men man skal passe seg litt for revhaien som kan være nærgående. En av reglene var at det ikke skulle dumpes matrester på ankerplassen. Det er mange revhai i lagunen, og det var jo ikke nødvendig å lokke dem til ankerplassen.

Peder opplevde fantastiske dager på Suwarrow. Sammen med barna på øya lekte han dagen lang. Samuela guttene er vant til å ta vare på seg selv og til å ta vare på hverandre. Det fantes ikke bedre ”barnevakter” på øya, enn å la Peder utforske livet på land sammen med ”gutta”.
Stemningen og samholdet både seilerne og familien Samuela imellom var spesielt. Tiden gikk fort og vi innså at også Palmerston skulle bli et av stedene vi må ha tilgode. Dagene på Suwarrow kommer vi aldri til å glemme. Vi skulle gjerne blitt lenger på denne fantastiske atollen blant Cook Islands. Med palmebladkroner på hodet vinket vi vemodig farvel til familien Samuela, som i båten sin fulgte oss hele veien ut til passet.

Seilasen de 800 nm fra Suwarrow til Tonga ble en rask etappe. Til tider var det en fuktig seilas med øsende regn flere timer i strekk. Fisken bet punktlig før lunsj annenhver dag. I grålysningen etter 4 1/2 døgn steg øygruppen Vava'u opp over horisonten.
Om kvelden 17. september krysset Empire datolinjen. Plutselig rykket vi 24 timer frem i tid. I stedet for å oppleve dagen sist, var vi nå de første til å hilse en ny dag velkommen. Hadde vi seilt fra vest mot øst ville vi ha opplevd samme dag to ganger. De lokale sier gjerne at Tonga er landet der dagen fødes, eller landet der solen først står opp. Andre vil si at Tonga er landet hvor tiden står stille…

Mange båter besøker Vava'u og trafikken på fjorden utenfor Neiafu kan minne om Oslofjorden en varm sommerdag. Da Peder (Eivind's sønn, 5år) ble heist i toppen av masten kunne han ikke telle alle båtene i havnen. ”Da må jeg bli her til i morra” var meldingen som kom fra mastetoppen.

Klangen fra kirkeklokkene i Neiafu bærer godt utover bukten. På Tonga er innbyggerne meget religiøse og trossamfunnene er mange. Gjennomsnitts tonganeseren går i kirken tre ganger i uken og hviledagen skal man ikke spøke med. Søndager er alt stengt. Det trues med bøter om man jobber på en hviledag. Eventuelle kontrakter inngått på en søndag anses som ugyldige.
I de smale gatene i Neiafu er det kun få biler, men desto flere frittgående griser og høns. Noe av det første vi la merke til var at både kvinner og menn gikk kledd med en striesekk utenpå de ”vestlige” klærne sine. Senere lærte vi at sekken heter ta'ovala og lages av tørkede pandanus blader. Ta'ovala brukes både til hverdag og fest.

Plutselig en dag slapp Peder taket i badestigen og utbrøt – ” se, jeg kan svømme”. Etter det var det vanskelig å få han ut av vannet. Favorittaktivitet er å snorkle med Pappa og bli kaster høyt til værs for så å lande med et kjempeplaske. En gang til, var fast repertoar.
De to siste ukene på Tonga viste Vava'u seg fra solskinnssiden og vi kom oss omsider ut i skjærgården. Flere av øyene på Vava'u minner om store sopper. Havet har erodert bort en del av øya ved havnivå slik at landet henger ut over havflaten. Vegetasjonen er tett og frodig med et og annet palmetre som rager over resten av skogen.

På Vava'u fikk vi besøk av Bjørnar han fikk med seg noen øy dager og den prestisjefylte volleyballkampen Norge – Verden. Etter tøffe og varme timer på stranden måtte Norge dessverre se seg slått…
Seilere snakker ofte om vær og vind i forbindelse med forestående havkryss. På Tonga er dette intet unntak. Fra Tonga til New Zealand risikerer man ganske ”frisk” vind, om man ikke studerer prognosene nøye før man gir seg i vei. Mange båter har seilt lenge i den stabile passat vinden og seilasen mot New Zealand kan bli første møte med varierende værforhold på lang tid. Man bør regne med i hvert fall én kuling underveis mot New Zealand.

Vi har i denne omgang tilbrakt fem måneder i Stillehavet og tiden har gått fort. Underveis har vi valgt å besøke noen få steder. Det er ikke alltid kvantitet men kvalitet som teller, og med bedre tid på de stedene vi har seilt innom, har vi opplevd mye. Å se tilbake på seilasen i Stillehavet for å avgjøre hvilken øy eller atoll vi likte best er vanskelig. At Suwarrow kommer høyt opp på listen er det ingen tvil om. På Tonga lærte Peder å svømme. På Tahiti dykket og snorklet vi i det klareste vannet. På Moorea hadde vi den flotteste fotturen. Perlene fra Kauehi har blitt flotte smykker. Rokkene på Marquesas og dyrelivet på Galapagos er andre gode minner. Hva vi likte best klarer vi ikke å avgjøre - mye har vært veldig flott. Det eneste som er sikkert er at lysten til å seile mer i disse farvann er stor…