Australia – Terra Nullius
Vi ankom Bundaberg i Australia etter en flott seilas fra New Caledonia. Styrmannen var kanskje ikke like fornøyd med seilasen som Kapteinen, siden hun var plaget av sjøsyke. Morgenkvalme hadde Heidi ikke merket noe til, men da vi i graviditetens 4de måned seilte fra New Caledonia, ble det tydelig at den voksende magen ville gjøre seilerlivet litt ubehagelig…
Vi valgte å ankomme Australia via Bundaberg. Vi hadde på forhånd hørt at det normalt bød på få problemer med myndighetene å ankomme via denne byen.
Fra andre byer hadde det vært ymse rapporter om toll og karantene myndigheter som laget vanskeligheter for stakkars uskyldige seilere. Heldigvis ble våre erfaringer i forbindelse med ankomsten til Australia kun posistive – bortsett fra summen karantenemyndighetene skulle ha for å gjøre jobben sin. 240AUS$ var litt i overkant av forventet ved ankomst til ett land i den moderne del av verden. Oftest betaler lystbåter lite eller ingenting for slike tjenester når de ankommer et nytt land.
Om førsteintrykket av Australia via myndighetenes besøk ombord da vi ankom Bundberg Port var hovedsaklig positivt, ble våre opplevelser av Australia bare bedre og bedre ettersom vi ble kjent med landet og menneskene.

Medicare
Da vi besøkte Medicare kontoret i Bundaberg for å finne ut hvordan vi skulle forholde oss med tanke på graviditeten og helsetjenester, var dette meget enkelt. Damen bak skranken ba oss bare om å fylle ut noen skjemaer og å vise frem passene – og vips, to uker senere kom Medicare.kortene til vår australske postadresse.
Norge og Australia har en helseavtale som gjør at de fleste utgifter dekkes gjennom helsesystemet. Nok en positiv overrsakelse – både over hvor heldig dette var for oss og i forhold til hvor profesjonelt slike ting ble taklet i ”systemet”. Hele tiden møtte vi på blide og hjelpsomme mennesker – både i det offentlige og i hverdagen ellers.
Våre dager i Bundaberg City var også trivelige. Marinaen ved selve byen er liten og ligger 15nm opp elven, som kun kan forseres på høyvann. Også her ble vi overveldet av gjestfrihet og blide mennesker. Både de som jobbet på Bundaberg Midtown Marina, de som bodde i båt på marinaen og menneskene vi møtte i byen…
Da vi satte kursen videre sydover var det etterhvert med enn viss skepsis. Kan det virkelig være så hyggelig og gjestfritt over hele Australia? Og ja – det kan det! Men mer om det senere.

På vei sørover
Vi så for oss å seile sakte sydover mot Sydney, for å finne et trivelig sted der vi kunne tenke oss å bli for enn stund – mens Heidi ruget ferdig på egget. SÅ langt syd kom vi imdlertid ikke med Empire.
Etter å ha besøkt et par småsteder syd for Bundaberg ankom vi Scarborough Maraina utenfor Brisbane. Om vi ikke fant mer trivelige steder underveis, var Scarborough et sted vi kunne tenke oss å bli for å klekke ut den lille. Videre sydover besøkte vi også Southport, før vi seilte ut i havet (mye av seilasen sydover hadde hittil foregått i skjermet farvann) med kurs for Yamba.

Verdens navle - Cawongla
Det var da vi seilte rundt Kapp Horn at vi 2 år tidligere møtte Bror. Han var mannskap ombord i den svenske båten Sawubona som var på lang seiltur for n.te gang med Marja og Bosse ombord.
Bror er finsk, men fruen Madeleine (som er svensk) og Bror bosatte seg i Australia for 20 år siden. Selvom det ble et raskt bekjentskap da vi møttes rundt tuppen av Sør Amerika, fikk vi klar beskjed om å melde fra når vi ankom Australia.
Allerede etter ankomst til Bundaberg ”truet” Bror med å hente oss der. Det var jo bare 500 km – en vei. ”Dette er Australia”, sa Bror, ”500 km er som å kjøre over til naboen”. Vi mente alikevel at vi ville vente til vi fikk seilt oss litt lenger sydover og ikke befant oss så langt unna.
Da vi ankom Scarborough Marina satte vi oss på en buss i rettning Cawongla, Madeleine og Bror. Et tenkt tre dagers besøk på farmen til Bror ble til èn uke. Bjørnar som besøkte oss på denne tiden forstod også hva vi mente, når vi snakket om ”den Australske gjestfriheten”.
Under besøket kjørte Bror og Madeleine oss også til et par marinaer langs kysten, som de mente kunne egne seg for Empire i ventetiden. Et av disse stedene var Yamba.

Slå rot for en stund
Da vi ankom Yamba visste vi derfor at dette kunne være stedet å bli for en stund. Planen var allikevel å seile syd til Sydney først, for så å seile tilbake til Yamba om vi ikke fant enda triveligere steder underveis. Men så fikk Heidi kalde føtter…
Ettersom Heidi nå var i 6. måned – og fortsatt ble svært sjøsyk straks vi forlot brygge eller ankerplass – følte hun seg svært lite komfortabel med en liten en i magen og det å være sjøsyk. Hadde det enda BARE vært sjøsyke uten graviditet, kunne det kanskje
gått an.
Yamba ble derfor stedet vi valgte å bli, inntil fødsel var unnagjort – bildet av Empire foran Sydney Opera får vi heller ta på vår neste lange seiltur.
Før vi bestemte oss helt for at Yamba var stedet, ville vi imidlertid besøke sykehuset i nærheten. Grafton, 1½ times kjøretur unna Yamba, var nærmeste by der sykehuset hadde fødeavdelig.
Da vi ankom sykehuset hadde vi på forhånd avtalt tid med jordmor. Også her var det hyggelige og hjepsomme mennesker som møtte oss – ikke bare vanlig hyggelige mennesker – men skikkelig hyggelige mennesker som ”bryr seg om”. Etter dette besøket var det ikke mer å lure på. Yamba skulle bli stedet for Empires mannskapsforøkelse!

Gubbebil
Skal man klare seg lengre tid i Australia på land, MÅ man ha bil. Landet er stort og avstandene er lange. En av de større gårdene i innlandet er på størrelse med staten Texas i USA – bare for å illustrere. Da vi var mindre sa våre foreldre alltid til oss, ”at i USA, der er allting stort” – men trolig er ting enda større i Australia.
Lykken var med oss og da vi ringte på den eneste annonsen vi fant i avisen med en bil til salgs som kunne være noe for oss. Bruce, som var i sitt 80. år hentet oss i Grafton. Han skulle selge sin kones ”nesten nye bil”.
Riktignok var bilen, en Ford Falcon, allerede 15 år gammel, men den så ut som om den var nesten ny. Bruce visste å ta vare på sine biler. Hans kone Beryl, som allerede hadde fått ny bil, ville egentlig ikke skilles av med sin gamle traver. Selv om det for Beryl ble en ”tårevåt” avskjed med bilen, ble vi både enige om pris – og venner for resten av vårt Australia opphold. Med egen bil var vi nå klare for hva Australia kunne by oss.