Det manglet ikke på vind under seilasen fra New Zealand til Fiji. Som ventet ble de første tre dagene over gjennomsnittet friske. Med tredje rev satt og en liten flik genoa var det allikevel etter forholdene behagelig ombord i Empire. Våre tre amerikanske mannskap begynte også å finne formen - etterhvert som vind og sjø roet seg...
Nathaniel, Sandra og Wally skulle ha seilt med den amerikanske båten Bahati. Da reder-familien var forhindret fra å seile videre pga sykdom i familien hjemme i USA, tilbød vi de tre gjeste-mannskapene ”haik” med Empire.

Da vi ankom Suva på Viti Levu, den største av Fijis 322 vulkanske øyer, lå sjøvannstemperaturen på 29 °C , 10 grader mer enn da Empire forlot New Zealand – endelig var vi tilbake i varme farvann.
I Suva var det bare å finne tilbake til Stillehavsrytmen - ”skjer det ikke i dag, så skjer det en annen dag…”. Myndighetene tok seg god tid før det ble vår tur til å klarere inn. Mannskapet ombord i Empire kunne ikke gjøre annet enn å innta hvilestilling de åtte lange vente-timene.
Etter noen dager i hovedstaden og med båten fyllt med ferske fargerike grønnsaker, satte vi kursen mot Astrolabe Reef og øya Ono, sør for Suva. Sverre Erik ombord i norske Vagabond Virgin hadde besøkt øya forrige sesong, og foreslo for oss å ta en tur dit. Så hvorfor ikke ? Det er kun noen få seilbåter som finner veien til Ono og den lille landsbyen Waisomo hvert år.
Skikk og bruk er viktig på Fiji og vi var nok litt spente da vi satt i jolla på vei inn mot Waisomo. På stranden lekte noen barn og bak den tette vegetasjonen kunne vi skimte noen få hus. I skyggen under det store treet så vi flere av landsbyboerne.
I følge gammel tradisjon skal man be landsbyhøvdingen om lov til både å ankre, bade og fiske og til å gå i land på deres eiendom. Barna førte oss til høvdingen og Kapteinen overrakte etter alle kunstens regler en kava kvast som ble tatt godt i mot. Den påfølgende kvelden var hele Empire mannskapet invitert til kava kveld i huset til Iso. Han var den som først tok i mot oss på stranden og hilste oss velkommen og derfor vår vertsfamilie så lenge vi besøkte Waisomo.

Kava er nasjonal-drikk på Fiji. I oppholdsrommet som var adskilt fra soverommet med myggnetting, stod det midt på gulvet en ”tanua”, en stor kava bolle. Etter hvert fyltes rommet av stedets innbyggere og koppen med kava ble sendt flittig rundt. Det er mange regler for hvordan en kava seremoni forløper. Alt fra hvordan tørket og knust kava pulver blandes i vann, hvem som blander, hvordan kavaen servers, til hvem og i hvilken rekkefølge den serveres er viktig. For den som mottar kavaen er det også retningslinjer som bør følges. Hele innholdet skal svelges og man skal takke på korrekt måte.
Kava gir en nummen følelelse i tunge og lepper, men det var nok ingen av oss som ble hektet på den lysebrune væsken. Etter fire-fem runder med kava var de fleste av oss godt fornøyde. I løpet av kvelden, som forøvrig ikke ble den eneste kava-kvelden, lærte vi mye om fijianernes skikker og levesett.
Øyboernes gjestfriheter var stor, og en av dagene til ankers utenfor Waisomo ba vi Iso legge igjen båten sin longside Empire. Nathaniel og Kapteinen mente det var på tide å få reparert glassfiberskadene i spantene - noe Iso selvsagt ble veldig glad for.
Samme kveld som vi ble innviet i kava seremoniens hemmeligheter ankret også Ian opp utenfor Waisomo. Ian er Kapteinen ombord på den kanadiske båten Afriki. Ian skulle vi bli godt kjent med i de neste ukene.

Da vi var fornøyd med landsbylivet, satte både Afriki og Empire kurs mot lagunen innenfor selve Astrolabe Reef. Ian og Eivind tilbrakte de neste dagene i og under vann. Ian er en iherdig fridykker og harpunfisker, og lærte villig bort sine triks til Eivind. Gutta var i vannet fra tidlig om morgenen til langt utpå ettermiddagen. Resultatet ble mange deilige fiskemiddager ombord i Afriki, ombord i Empire eller rundt bålet på stranden.

Da vi etter en uke seilte videre fra Astrolabe Reef var det med kurs for Mamanuca- og Yasawa øygruppene på vestsiden av Vitu Levu. Det er hit de fleste Fiji turistene som ikke kommer med egen båt reiser. Overnattingssteder finnes det mange av og prisklassene varierer fra ”backpacker” og opp til 12.000 kroner pr. natt. Heldigvis er vi langturseilere som skilpadden – vi har huset med oss…
Kartene våre over dette området var ikke spesielt detaljerte men fra erfarne Yasawa seilere hadde vi plukket med oss noen gode tips over flotte ankerplasser. Sammen med våre venner i Afriki, Ian og Shawna, hadde vi fantastiske dager på Yasawa øyene. Dagene bestod stort sett av snorkling, harpunfisking, kajakk padling, skilpadde- og manta ray ekskursjoner samt tilbreding av havets delikatesser til felles middag.

Tiden var i ferd med å renne ut for to av våre amerikanske gjester, som nå hadde seilt med oss i nesten fem uker. De hadde tidligere kun erfaring fra kystseilas i Maine og hadde aldri seilt om natten da de mønstret på. Sandra og Wally oppdaget at havseilas var noe helt annet enn beskyttet kystseilas.
Nathaniel, vårt tredje amerikanske mannskap, skulle seile videre med oss mot Vanuatu – hvor vi også håpet å treffe Josh, reder-sønnen fra den amerikanske båten Bahati, igjen.

På Fiji møtte vi også igjen våre danske venner, Hanne og Bo ombord i Njord. Bo hadde problemer med motoren ombord i Njord, så Eivind og Bo stod på hodet i motor-rommet for å finne en løsning på problemet som hadde plaget dem siden de satte inn en ny-overhalet motor i New Zealand. To hoder tenker bedre enn ett og etter noen dager så det ut til å ordne seg. En dreneringsskrue for olje inne i selve svinghjulshuset var ikke trukket skikkelig til av mekanikeren i New Zealand. Hanne og Heidi benyttet i mellomtiden anledningen til å utforske bylivet i Lautoka.

Menneskene på Fiji smiler og hilser med ”Bula”, som betyr hei. Nesten halvparten av befolkningen har røtter fra India. De holder seg mer for seg selv og er noe mer reservert enn fijianerne. Meneskene på Fiji er vennlige og har god tid. De forteller gjerne om lokale skikker til nysgjerrige nordboere. Når man i tillegg har lært seg noen lokale fraser blir man alltid tatt vel imot. ”Vinaka vaka levu” betyr forresten "tusen takk".