Seilasen fra Fiji til Vanuatu ble en rask etappe på litt over tre døgn. 525nm med syv knop i gjennomsnitt. Nathaniel som nå hadde seilt med oss i seks uker, begynte etterhvert å få dreisen på Stillehavs-seilas.
Befolkningen på Vanuatu er hovedsakelig melanesiere og kalles Ni Vanuatu, som betyr ”fra Vanuatu”. Landet består av 83 øyer hvorav 69 er bebodde. De fleste menneskene er bosatt langs kysten, mens store deler av innlandet er ubebodd. HVer øy har sin særegne kultur. For Ni Vanuatu spiller naturen en viktig rolle, der finnes kraft, magi og ånder.

På vestsiden av hovedøya Efate ligger Havannah Harbour, et område med mange beskyttede ankerplasser. Kort etter at vi ankret i Matapu Bay i Havannah Harbour, kom Kalo (15) og flere andre landsbyboere padlende bortom i sine flotte selvbygde utriggerkanoer. Kalo fortalte at han var båtbygger og gartner. Kanoen hadde han laget av en trestokk. Som den dristigste båtbyggeren i bukta hadde han i tillegg montert seil på sin utriggerkano. Josh, som besøkte oss underveis hjem til USA, Natahaniel og Eivind ble med Kalo på en liten omvisning i den lille landsbyen. Heidi holdt seg i ro i båten da hun ennå var litt redusert etter en kraftig diaré, som ikke slapp taket før etter et doktorbesøk og en dose medisin.

Josh fikk en knapp uke ombord i Empire innen det var tid for både ham og Nathaniel å reise tilbake til Statene, til jobb og piker som ventet der. Etter at våre amerikanske gjester hadde takket for seg hadde vi Empire for oss en selv en liten uke innen nytt mannskap mønstret på. Vi nøt dagene ”alene” på øya Lelepa i Mallao Bay noen få nautiske mil fra hovedstaden Port Vila.
Det var også til denne perlen vi tok med oss familien Skriden da de mønstret på i Port Vila. Det var nå lenge siden sist vi hadde besøk av venner hjemmefra og det var hyggelig å se Mona, Odd og barna Marte (10) og Martin (8) igjen. Odd så vi siste da han seilte med oss i racing klassen under ARC over Atlanterhavet. Denne gangen hadde han tatt med seg hele familien på tur.

Mallao Bay bød på krystallklart vann, fargerike fisk og koraller, hvit sandstrand og palmer. For de eventyrlystne ventet dype grotter i fjellet med edderkopper, kakerlakker og hulemalerier. Inngangen til hulen var enorm, men takhøyden minsket raskt idet vi beveget oss innover i mørket. I taket hang søvnige flaggermus og flere av dem ble skremt opp av lysene våre.

Neste øy på programmet ble Tanna, som lokket med Yasur, verdens mest tilgjengelige aktive vulkan. Vinden hadde delvis dreid i vår favør så vi motorseilte deler av de 150nm for å slippe en ekstra natt på havet. Da vi nærmet oss kunne vi tydelig se at vulkanen Yasur var våken. På avstand så det ut som om den sendte røyksignaler. 
I Port Resolution hvor vi ankret opp, lever innbyggerne fremdeles på tradisjonelt vis og de er stolte av sin særegne kultur. Det var spennende både for oss og våre norske gjester å møte høvding Ronic og å bli vist rundt i landsbyen av en av døtrene hans.

Senere samme dag tok Stanly, en av høvdingens sønner, oss med på vulkantur. Vi ble kjørt nesten helt til "toppen" av Yasur i landsbyens eneste bil, sammen med noen andre seilere i samme ærend. Flere steder langs den smale og gjørmete veien, så det ut som om bakken kokte. Det sydet og dampet mellom buskene og fra hull i veien. Etter en times tid på planet, deler av turen under en pressenning for å slippe unna regnværet, parkerte vi i nærheten av kraterkanten. Vi var spente på hva som ventet oss. Kvelden før kunne vi fra ankerplassen se et rødlig skjær over åskammen i retning Yasur…
Lyden som møtte oss fra krateret kan ikke beskrives annet enn som voldsom. Dessverre hadde dagen vært forholdsvis fuktig, så det lå en eim av tåke over krateret. Allikevel kunne vi skimte lava og glødende steiner bli slynget opp i luften. At tåken lå over området gjorde sitt til at opplevelsen ble ekstra spennende.

Avreisedagen våknet vi til båten nedsotet i aske. I løpet av natten hadde det blåst i ”feil retning” – fra vulkanen mot oss. Overalt var det sort aske, til og med inne i båten. Heldigvis gikk det lett å skylle bort asken - ihvertfall utvendig.
Den dagen vi hadde bestemt oss for å forlate Vanuatu og Port Resolution kom en av landsbybeboerne padlende ut i sin kano til Empire. Han ville gjerne invitere oss på lap-lap, en tradisjonell Vanuatu-rett tilberedt i jordovn. Vinden blåste dessverre i vår favør og familien Skriden hadde et fly de skulle rekke fra New Caledonia - så vi var nødt til å sette seil.

Vanuatu har gitt mersmak og vi skulle gjerne ha tilbrakt mer tid blant disse fantastiske øyene og de spennende menneskene. Forhåpentligvis seiler vi en dag tilbake hit...