Under seil igjen
Da bølgene fra stormen langt øst ”behandlet” kysten utenfor Yamba som verst, forsvant mange av sandstrendene nord og syd for byen bokstavelig talt i havet. Mellom moloene utenfor munningen til Clarence River slo flere meter høye brytende bølger innover. Vi måtte pent vente med avreise til sjøen roet seg.
7. juni hadde sjøen endelig lagt seg så det var mulig å forsere den korte strekningen mellom bølgebryterne uten fare for skip og mannskap. Den videre ferden var i gang – nå med tre mannskap ombord i Empire!

Skumle vannveier
Østkysten av Australia syd for The Great Barrier Reef har ingen skjærgård å snakke om – i norsk forstand. Mellom Southport og Brisbane finnes dog en indre vannvei som kan minne om kanaler eller elver. Det var utenfor Southport at Empire fikk et ufrivillig møte med elvebunnen. Heldigvis klarte både skute og mannskap møtet med sandbunnen uten skade.
Da vi besøkte Southport kom norske Arild på besøk. Arild kjente vi ikke fra før, men via presten ved Sjømannskirken i Sydney hadde han og fruen hørt at Eirik skulle døpes i Yamba. Via internett tok de kontakt og inviterte oss innom, når vi kom på deres kanter. Arild er en travel mann, men etter å ha ankommet fra Hong Kong samme dag – og innen han neste dag skulle videre til Dubai, var det veldig hyggelig å møte ham ombord i Empire. Som tidligere ubåtmann og ivrig seiler hadde Arild og Eivind litt av hvert å snakke om.

s/y ”Idyllic”
Ved Manly møtte vi igjen seilerfamilien Donna og Ian som tilfeldigvis tok oss i mot da vi ankom Bundaberg. Sammen med sine tre sønner var de den gang på en ½ års lang seiltur innenfor The Great Barrier Reef. Nå var de tilbake i hverdagen, og inviterte oss til sitt hjem utenfor Brisbane.
Da vi møtte dem i Bundaberg 9 måneder tidligere var Heidi i ferd med å anta digre proporsjoner. Denne gangen kunne Donna fortelle at hun var gravid – deres fjerde og siste mannskap var ventet i september. Dessuten satte Ian oss i forbindelse med sin søster som bor i Darwin – i tilfelle vi skulle ha behov for bistand når vi kom til den delen av kontinentet.

Hos Reidar og Margrete
Ettersom vi kom litt sent avgårde fra Yamba - i forhold til vær og sesonger – seilte vi når det passet seg slik lange etapper nordover langs kysten. Fra Brisbane til Yeppoon seilte vi nesten uten stopp. Da vi la til ved Rosslyn Bay Marina stod norske Margrete og Reidar på bryggen. Reidar (74) møtte vi da vi var i New Caledonia. Da var han underveis hjem til Australia – med nykjøpt båt singelhanded fra Middelhavet! Nå tok de oss med til deres hjem i Byfield. Der slo de rot for mer enn 20 år siden, etter at de 5 år tidligere seilte avgårde på lang tur fra Norge. Vi hadde fantastiske dager sammen med Margrete og Reidar – og på toppen av det hele sørget Reidar for å fylle opp varebeholdningen i Empire med egenprodusert frukt - til langt over Plimsolmerket.

I krokodilleland
Omtrent ved dette tidspunkt opphørte badelysten for Matros, Styrmann og Kaptein – i hvert fall utenfor båtens trygge skrog. Krokodillene finnes i stort antall nord for Mackay, og jo lenger nord man seiler, jo flere er de.
Vi skulle langt nordover innen vi støtte på en ”saltie”, men bare det å vite at de finnes begrenset lysten til å ta en dukkert. Selv på de øyene som ligger nærmest kysten, er det muligheter for å møte på krokodiller. Salti'ene er observert så langt som 40nm av kysten – og ved noen få tilfeller også enda lenger ut!
Vi skulle helt nord til Margaret Bay før vi fikk se vår første krokofant. Vi var på tur med Don Tærst, Zodiac'en vår, da et eldre ektepar i en stor motorbåt vinket oss bort til dem. ”Dere vet at det fines krokodiller her?”, spurte de. ”Ja”, måtte vi jo svare, men vi kunne fortelle at vi ikke hadde sett noen enda. De fortalte oss at de akkuart hadde sett en stor krokodille på patrulje mellom de ankrede båtene, og ba oss passe på.
”Er vi trygge i gummibåten?”, var vårt neste spørsmål, og fikk et unnvikende ”kanskje” til svar. Uansett – med Eirik på armen følte vi oss litt utsatt i gummibåten Vår lille ekspedisjon ble avkortet til en tur innom noen av de nærmeste båtene for å si hei.
Ved retur til Empire satte Eivind seg til rette på 2. salingshorn, for å se om han kunne få øye på ”fanten”. Ganske riktig dukket etterhvert en stor krokodille opp mellom båtene. Den var like stor som jolla til den store motorbåten – og det vil si omtrent 4,5 meter.
Krokodillen lusket rundt under vann, men med omtrent 10 minutters mellomrom kom den til overflaten for et overblikk. Ganske skummelt synes nå vi, og sørget for å ”oppbevare” gummibåten på dekk når den ikke var i bruk. Vi hadde hørt at enkelte krokodiller hadde forvekslet gummibåter med tyggegummi.

Escape River
Siste ankerplass nordover før runding av Cape York ble i Escape River. Endelig en ankerplass uten svell – og vi håpet å få sett enda noen krokodiller.
Den eneste vi møtte i Escape River, bortsett fra et par seilbåter, var eieren av perlefarmen. Den hyggelige australieren kom bortom i lettbåten sin den andre dagen vi lå ankret i elven, og beklaget at han ikke hadde kommet for å hilse på den første dagen. Han ønsket oss velkommen, selvsagt med en australsk øl i hånden og en ”skål”.
Slik har det vært overalt hvor vi har møtt australiere på vår ferd – australierne virker som et ekstra hyggelig folkeferd som alltid har tid til en prat eller som ønsker å hjelpe. Det er veldig hyggelig å føle seg så velkommen. Mon tro om Ola Nordmann alltid er like hjelpsom når han møter fremmedfolk i sitt land?

Over toppen av Australia
Fra Escape River gikk ferden mot Cape York, Australias nordligste kapp, som må rundes om man kommer sydfra og vil videre mot Darwin. Med god medstrøm i sundet innen Cape York fosset Empire frem for så å sette kursen vestover.
Vest for Cape York ligger den store bukten Gulf of Carpentaria, beryktet for sitt grunne farvann og ekle sjø – om vinden drar seg til. Innen vi satte kursen over bukten fant vi en fin ankerplass i Simpson Bay på vestsiden av Cape York. Fortsatt fristet det lite å teste det deilig tempererte badevannet. Krokodillefaren var ikke over enda. Faktisk finnes det ”saltie's” videre nordover også i asiatisk farvann.
Seilasen innen for The Great Barrier Reef ga mye fin seiling. På den tiden av året vi var der, står vinden stort sett fra sørvest. Liten kuling i hekken var ikke uvanlig, og i det til dels skjermede farvannen innenfor Revet – selvom det til tider lå langt øst og utenfor oss – ga det fort lange dagsetapper. Farvannet i Australia generelt er godt merket, så det var heller ingen problemer med å seile innenfor The Great Barrier Reef om natten.
Litt synd var det at vi kom såpass sent avgårde fra Yamba, med tanke på at vi tenkte oss helt til Thailand til jul. Dette ga oss nemlig begrenset med tid til å nyde de fine stedene. MEN – de fine stedene ligger jo fortsatt der og venter, til vi seiler på besøk neste gang…