En annen verden

Seilasen fra Darwin mot Indonesia ble av det rolige slaget. Litt vind i begynnelsen av seilasen, men etterhvert som vi nærmet oss Indonesia dabbet den helt av. Selv om fiskesnørene hang etter båten var det ikke et eneste napp å få.
Da vi kastet loss fra Darwin var det med en plan om å seile til den indonesiske øya Bali for innsjekking. Underveis fant vi imidlertid ut at det kanskje ville være enklere å sjekke inn i Kupang på øya Timor (Vest Timor). Det hadde vært mye diskusjon seilere imellom hvor det var lurest å sjekke inn til Indonesia...
En ting er at man før man ankommer landet må ha en seilingstillatelse, CAIT - noe vi hadde søkt om og fått innvilget mens vi fortsatt var i Australia. En annen sak er at myndighetene og ikke minst den individuelle tjenestemann ved de ulike innsjekkingssteder har sine egne regler – og sine egne lommer å fylle med penger. Da vi ankret utenfor Kupang var vi spente på hva som ville møte oss.

Agent?!?!
Av Bali Marina som vi hadde fått innvilget CAIT gjennom, fikk vi vite at vi kunne bruke deres ”agent” Napa i Kupang til å foreta innsjekking for oss – for den nette sum av 250US$. Mannskapet på den nederlandske båten Moet hadde forsøk å sjekke inn på egenhånd. Da vi dro videre fra Kupang jobbet de fortsatt med den saken. Vi valgte å bruke Napa... Til orientering er 250US$ omtrent å regne som en meget god måneds lønn (eller to) i Indonesia!

Fra siviliserte Australia...
Kupang var en annen verden enn den vi var blitt vant til etter lang tid i Australia. Selv i sammenligning med Stillehavet var Kupang en stor overgang. Kulturforskjellen er stor. Som ”hvit” i Kupang var det umulig å ikke bli lagt merke til. Byen var (heldigvis) ikke akkurat preget av turisme.
Vi følte oss etterhvert nesten som kjendiser, når vi kom gående gjennom gatene i byen og jentene ropte ”Hello, Eirik” fra nesten hvert gatehjørne. En hvit ung mann (Eirik) med lyst hår var ikke daglig kost i Kupang. Eirik ble løftet ut av armene våre av lokale damer som ønsket å holde ham i armene. Av og til ble det litt i meste laget...

Kjøpepress
At man er ”hvit” betyr ikke at man ønsker å kjøpe alt som er til salgs i butikker eller langs gaten – noe mange av ”selgerne” i Kupang (og Indonesia) ikke har skjønt. At man er ”hvit” betyr heller ikke at man alltid lar seg lure av ”turist”-priser – som er minst det trippelte av lokal pris. Fos oss som hadde vært en stund i Australia innen vi kom til Indonesia, ble mentaliteten litt i meste laget. Kom man litt innpå menneskene var de heldigvis allikevel hyggelige - straks de fikk lagt av seg ”uvanene”...

Komodo Varan
Fra Kupang gikk seilasen vestover på sørsiden av rekken med de indonesiske øyene, som ligger som perler på en snor vestover fra Papa Ny Guinea. Etter halvannet døgns seilas ankret vi i bukten sør på øya Rindja innenfor den lille øya Nusa Kode. På Komodo Island og et par av naboøyene - deriblant Rindja - lever Komodo varanen, som ikke finnes ”vill” andre steder i verden.
Da vi ankret innenfor Nusa Kode var det langt utpå kvelden og mørkt. Neste morgen våknet vi til Komodo Varan gående på stranden innenfor Empire. Den var på jakt etter mat, som den fant i form av en hjort litt lenger borte på stranden. Trolig hadde Komodo´en dagen før bitt hjorten. Bakteriene Komodoen har i munnen er nok til å ta livet av byttet i løpet av ett døgns tid. Det var ihvertfall hva vi visste om dyret da. Senere har vi i Illustrert Vitenskap lest at Komodoen faktisk har hule tenner med gift som blir sprøytet i byttet. Med gummibåten dro vi nærmere stranden for å beskue Komodo´en og hjorten på nærmere hold. Da tidevannet var på vei ned begynte bølgene etter kort tid å bryte over revet bak oss. Vi fant det best å sette Heidi og Eirik ombord i moderskipet, før Kapteinen snek seg tilbake.Med jolla ankret utenfor stranden, listet Eivind seg langs strandkanten nærmere den spisende Komodo´en. På 50 meters hold fant Eivind ut at det fikk være nok. Hjorten hadde fine horn som Eivind fikk lyst på...
Mens vi lå ankret ved Rindja kom noen loakle fiskere bortom. Vi inviterte dem ombord, og hadde en interesant byttehandel. Vi fikk noen flotte utskårne Komodo Varaner i tre, og den ene fiskeren fikk barneklær til sin nyfødte baby.

Bali = Indonesia
Da vi lettet anker siktet vi mot Bali, men ble ”overrasket” av frisk bris midt i trynet. I steden for å seile gjennom natten med motstrøm og kryss, søkte vi inn i en skjermet bukt på øya Sumbawa. I dèt vi nærmet oss den tenkte ankerplassen dukket en liten båt ut av mørket og satte lyskasteren på oss. Begge mennene ombord bar balaklava luer, og satte en støkk i Eivind – som et øyeblikk ikke var helt sikker på hva han skulle foreta seg.
Heidi som befant seg i baugen ble ikke like oppskaket, siden den ene mannen hadde tatt av seg balaklavaen da hun skimtet dem i mørket. Heldigvis viste det seg at mennene var vakter ved perlefarem som lå der vi hadde tenkt å ankre. De bar balaklavaer, slik at de kunne overraske eventuelle perlerøvere (=lokale fiskere) uten selv å bli oppdaget først. Vaktene geleidet oss galant videre til neste bukt, der vi ankret til neste morgen.

Humpete seilas
Seilasen langs og mellom de indonesiske øyene var interessant. Strøm og bølger har ikke alltid noe mønster. Som følge av de trange sundene mellom øyene lager strøm og vind i blant plutselige bølger og virvler.

Serengan og Royal Bali Yacht Club
I Serengan møtte vi igjen den amerikanske båten Bahati med kaptein Nat ombord. Da vi snek oss inn bukten tidlig om morgenen listet Heidi seg ombord i Bahati og vekket Nat med et stort brøl. Han synes det var hyggelig å se oss igjen for det.
Bali er en turistøy, men bukten vi ankret i bar heldigvis ikke så mye preg av det. Selvsagt fikk vi med oss noen av turist-tingene - som apeklosteret Uluwatu og et par andre severdigheter. Overalt langs veiene krydde det av mennesker, biler og ikke minst mopeder.
Flest antall personer på en moped som vi observerte var 6 – mor, far og fire barn i alder fra spebarn og oppover pluss en hund. Ikke dårlig. Andre mopeder var rene butikker – for ikke å snakke om mopeden med 5 høyballer stablet bakpå. Det var ingen grenser for hva en oppfinsom sjel kunne få med seg på mopeden.
Siden vi kom oss litt sent avgårde fra Australia hadde vi bare skaffet oss èn måneds visa til Indonesia, Èn måned er selvsagt alt for kort tid til å bli godt kjent med Indonesia, som består av 17000 øyer og har over 17 millioner innbyggere. Men noe fikk vi jo sett.
Seilasen fra Bali gikk videre nordover. Strømmen mellom Bali og naboøya Lombok setter for det meste kraftig sydover – og vi skulle nordover. Vi snek oss så tett inntil kysten av Bali som vi turte for å unngå strømmen. Til gjengjeld fikk vi glede av kontrastrømmen langs land og med opptil et par knop medstrøm – ihvertfall helt til vi måtte slippe oss utfra kysten lenger nord for å sette kursen mot øya Kangean.

Hyggelig møte
Ved innseilingen til bukten vest på Kangean lå en liten fiskebåt. Da vi hadde ankret kom fiskeren longside. Etter litt prat over rekka inviterte vi ham over i cockpiten på cola og kjeks. Vi hadde en hyggelig ”prat” - fiskeren snakket indonesisk med et par engelske ord og vi engelsk med et par indonesiske ord. Fiskeren fikk noen få gaver av oss – men begynte så å tigge om mer. Det endte med at vi på ”en hyggelig måte” måtte fortelle ham at han fikk komme seg tilbake i båten sin...
Neste morgen satte vi kursen videre nordover. Underveis seilte vi flere av nettene gjennom flåter av ankrede opplyste fiskebåter. På avstand lurte vi på om det lot seg gjøre å seile gjennom feltene med fiskebåter – eller om vi skulle forsøke å seile rundt. Etterhvert som vi nærmet oss skjønte vi at det ikke var mulig å seile rundt, for det dukket stadig nye lys opp i horisonten. Innimellom dukket også ankrede fiskebåter uten lys opp. Trolig hadde de et generatorproblem – og blant alle de opplyste båtene var det ikke lett å oppdage de mørke i tide...

Gjensyn med Aries Tor
Etter tre døgns seilas ankom vi øya Bawean. Vi ankret i bukten og hvilte ut et par netter. Desverre var vannet rundt båten også her fullt av søppel – så bading fristet lite. Da den canadiske båten Aries Tor med Kate og Rob nærmet seg lettet vi anker og satte kursen videre nordover sammen med dem. Det lignet litt på regatta, men det ble nok litt ujevne odds da vi heiste spinnakeren... Da de tok oss igjen lå vi vel fortøyd i Nongsa Point marina på øya Batam.
Nordover fra Bawean hadde vi opprinnelig tenkt å ankre noen flere steder, men det ble til at vi fortsatte litt til – og litt til. Enten var det endelig seilvind når vi nærmet oss en mulig ankerplass – eller så var det mørkt og da fristet ikke ankring i fremmed bukt. Etterhvert nærmet vi oss Batam og da var det like godt å sette kursen mot siste stoppested i Indonesia. Underveis viste GPS`en 21. oktober at vi krysset den magiske sirkelen - Ekvator - for andre gang. 4 år og 3 måneder - og 25997nm - etter at vi kastet loss fra Bestumkilen i Oslo.

En annen side av Indonesia
I Nongsa Point marina møtte vi en annen verden igjen. Ingen var ute etter bestikkelser og all ”tiggingen” var borte. Det var tydelig at her var man mer vant til andre skikker – og det er kanskje ikke så rart med tanke på nærheten til Singapore og flommen av turister som kommer inn til Indonesia via Nongsa Point/Batam. Vi nærmet oss utløpsdatoen på våre visa og sjekket ut fra Indonesia. Nå skulle vi krysse det traffikerte Singapore Stredet...