Nytt mannskap mønstrer på
Da vi hadde bestemt oss for at Yamba var stedet for Empire og oss og bilen var i havn, var det på tide å se mer av ”landet med de mange muligheter”. Madeleine og Bror inviterte oss til sin flotte farm i Cawongla mange ganger – etterhvert inviterte vi oss kanskje nærmest selv.
Madeleine and Bror er gjestfrie menesker og med oss på besøk fikk de desuten litt hjelp på gården. Med vår nyinnkjøpte ”Porsche Turbo Cabriolet” var det 1½ times kjøretur fra Yamba innover i landet til Cawongla.
Heidi holdt seg stort sett i ro på gården med sin stadig voksende mage mens Kapteinen lekte cowboy. Etterhvert fikk Eivind dreisen på disse dyrene, som man ikke nevner med navn i båt. Sier man ordet ”hest” ombord, kan det som kjent bringe ulykke over både skip og mannskap.
Sammen med Madeleine og Bror var Eivind stadig å se i galopp, med ”full kontroll” over både dyret han satt på, 160 kuer og 100 kalver under forflyttning. Smilet i Eivinds ansikt ved retur til gården var ikke til å misforstå. Dette var skikkelig gøy – og helt klart en livsstil Eivind kunne tenke seg senere…

Campingliv langs kysten
Opprinnelig hadde vi jo tenkt å seile syd til Sydney innen vi slo oss til ro. Isteden pakket vi teltet og satte panseret mot Pacific Highway i begynnelsen av desember. Operaen i Sydney, kyst og fjell stod på dagsordenen.
Campingliv er slett ikke så verst. Etter en omvei nordover via Southport, der vi møtte venner fra New Zealand på Australiabesøk, kjørte vi sydover til Austalias største by – Sydney.
Vi ankom byen samme dag som Jørn Utzon, arkitekten bak Sydney Opera, døde. Flaggene på det kjente bygget og på broen over elven i sentrum av byen vaiet på halv stang – og vi skrev noen ord i kondolanseprotokollen som var lagt ut. Via Blue Mountains campet vi oss sakte nordover tilbake til Yamba. Bilen holdt hele veien og teltet bestod ilddåpen med glans.

Cawongla Yacht Club
I Cawongla samlet Bror og naboene seg hver torsdag på badstue-trammen til Bror. Også Eivind fant veien til disse samlingene. Torsdager var regattadag – og alle stilte med sine radiostyrte seilbåter. Den seriøse konkurransen fant sted i dammen mellom hovedhuset og badstuen – før den tilmålte rasjonen med øl ble drukket og den finske badstuen ble entret.
For at alle medlemmene i Cawongla Yacht Club også skulle få en føling med hva seiling i ordentlig båt medfører, ble hele seilklubben invitert til kystseilas med Empire.
Da dagen nærmet seg var vi bekymret over værmeldingen som meldte lite eller ingen vind. Det skulle allikevel blåse mer enn nok. Liten til stiv kuling fra syd ga flere av medlemmene en opplevelse de sent vil glemme. Dessuten vil krabbefisket utenfor Yamba bli godt i tiden som kommer…

Båtnabo med barn
En dag i desember fikk vi ny nabo i Yamba Marina . Selvom det fortsatt var noen måneder til forventet nedkomst, ble Heidi veldig glad da hun oppdaget at det var en familie med barn som fortøyde ved siden av Empire. Australske Tanya og Steve og datteren Gingerlily (6måneder) bodde også i båten sin og de hadde seilt flere år i Stillehavet med Japan som en av sine favoritt-plasser. Ikke bare var foreldrene i samme aldersgruppe som oss, men de hadde også fått Gingerlily mens de bodde i båten. Tanya og Heidi fikk mye å snakke om i tiden som kom…

Jule- og nyttårs feiring
Julefeiringen ble også denne gang i skandinaisk ånd. Både da vi feiret Jul i Karibien hos Mariann på Bequia i 2005, i Ushuaia med andre seilere fra skandinavia i 2006 eller i Whangarei med svenske Sharon og Pelle og norske seilerevenner i 2007, ble juletradisjonene holdt i hevd. Så også i Cawongla hos Madeleine og Bror, der vi feiret både jul og nyttår denne gangen. Både skinke, kalkun og Jansons Fristelse - og mye annet godt - var å finne på bordet. Selvom vi seiler langt og lenge bort hjemmefra for å oppleve nye mennesker andre steder, er det noe spesielt ved det å være samlet i høytiden med kjente tradisjoner.

Tidlig ankmost
Senere ventet vi besøk av Lennart. Lennart er også en av Kapp Horn seilerene som vi møtte rundt tuppen av Sør Amerika. Lennart ville besøke både Bror og oss – og aller helst det kommende Empiremannskapet - men så ut til å ankomme Australia før sistnevnte.
Vi var igjen på besøk i Cawongla, slik at Bror og Eivind kunne kjøre til Brisbane neste morgen for å møte Lennart på flyplassen – men slik ble det ikke. Natten før Lennart skulle lande (og 10 dager før termin) sier Heidi til Eivind i det han returnerer fra et toalettbesøk: ”Jeg tror jeg har hatt veer i to timer nå, de siste 40 minuttene har det vært stødig 9 minutter mellom veene” – ”men det går sikkert over”, la hun til. Eivind var ikke like overbevist om at veene ville gi seg sånn uten videre.
En rolig telefonsamtale til sykehuset i Grafton der vi hadde sett for oss at det nye mannskapet skulle komme til verden, ble foretatt. På Eivinds spørsmål til vakthavende jordmor om ”det kanskje kunne være lurt å sette kursen i retning sykehuset?” var svaret at ”om vi så for oss å sette barnet til verden ved Grafton Base Hospital, var det nok best å sette seg i bilen med en gang”. Sykehuset lå litt mer enn 2 timers kjøretur unna gården i Cawongla…
Helt uforberedte var vi ikke, så ”fødsels-bagen” lå pakket og klar i bilen - i tilfelle…

Eirik
Kjøreturen til sykehuset ble litt mer spennende enn ønsket siden veene etterhvert kom stadig tettere. Da vi omtrent en times tid unna sykehuset befant oss i ingenmannsland – uten mobiltelefondekning og ikke et hus i nærmeste 50 kilometers omkrets – kom veene med tre minutters mellomrom. Heldigvis roet veene seg og vi ankom sykehuset ved 04-tiden på morgenen, i god tid før den lille fant det for godt å sprette ut. Men det visste vi jo ikke under kjøreturen fra Cawongla til Grafton…
4. mars klokken 1420 (Australia østkyst-tid) kom Eirik til verden. De vitale mål var 3215gr og 51cm. At det var Eirik som kom, visste vi for så vidt ikke da, siden vi ikke visste om det var en ”han” eller en ”hun” som var på gang – og ingen endelige navneforslag var ”vedtatt”. Etter å ha tatt gutten i nærmere øyesyn, fant vi etterhvert ut at det helt klart var en ”Eirik” som var ankommet (se hva lokalavisen skriver>>>).
Mens Heidi ”hvilte på sine laurbær” på sykehuset noen dager, satte Eivind panseret tilbake mot Cawongla og gården til Madeleine og Bror. Det ble et meget hyggelig gjensyn med seilervennen Lennart. Sammen med Madleine og Bror fikk Lennart og Eivind med seg det årlige rodeoshowet i Kyogle, nærmeste by til Cawongla. Eivind utfordret Bror til en runde på kuryggen men de nøyde seg allikevel med å være tilskuere…
Da Heidi ”slapp ut” fra sykehuset, satte både matrosen, styrmannen og Kapteinen kursen mot Cawongla – igjen. Først mandag 16. mars mønstret den nye matrosen ombord. 12 dager gammel fikk han endelig tatt sin skute – Empire – i nærmere øyesyn.

Australiere er hjelpsomme
Noen uker etter at Eirik kom til verden, kom familie fra Norge på besøk. Vi gledet oss over at Vigdis og Tore (Heidis foreldre), Irene (Eivinds mor), Peder (Eivinds sønn) og Janne (vennine og fadder til Eirik) kom til Yamba.
Bror hadde i den forbindelse lånt ut sin 8 seters Ford i bytte mot vår ”sportsbil” , slik at vi alle kunne få plass i èn bil. Etter at Eivind hadde plukket opp de besøkende på flyplassen i Brisbane, bar kjøreturen mot Yamba der Heidi og Eirik ventet.
Det gjenstod èn times kjøring til Yamba, da vi stoppet på en rasteplass for nødvendige ærend. Da bilen skulle startes igjen, var batteriet dødt. Absolutt alle som stoppet på rasteplassen mens vi stod der kom bort og ville hjelpe.
Batteriet hadde kortsluttet, så det var ingen hjelp med startkabler. Da ingen hadde nytt bilbatteri i ”baklommen” var det lite de hjelpsomme menneskene kunne gjøre. Våre nyankomne gjester fikk uansett føle den australske gjestfriheten og hjelpsomheten vi hadde fortalt dem om. At broren til vår båtnabo i Yamba tilfeldigvis befant seg i tettstedet før rasteplassen vi stod på, var flaks for oss. Han kjøpte med seg nytt batteri og leverte det til oss – og vips så var vi underveis igjen.

Dåp på elven
Presten ved den norske Sjømannskirken i Sydney, Torgeir Vea , takket med glede ”ja” til forespørselen om å forestå Eiriks dåp ombord i Empire. Siden Vigdis og Tore, Irene og Peder skulle besøke oss noen uker rundt påsketider, passet det fint å døpe Eirik med familie til stede.
2. Påskedag kastet Empire og Rome, båten til en av våre båtnaboer i Yamba Marina , loss. Med Empire og Rome ankret i Clarence River, akompagnert av bølgeskvulp fra den strie strømmen i elven, fant seremonien sted. Med familie og fadder Janne fra Norge samt venner fra Australia på dekk, fikk Eirik sitt navn med saltvann fra Stillehavet i dåpsskålen. Dagen ble avsluttet med festivitas og fiskesuppe i leiligheten i Yamba, der de norske gjestene holdt til under Australia-oppholdet. Det ble en minnerik dag for den ferske matrosen og de stolte foreldre.

Ruskevær
Innen vi ble klare til å kaste loss for videre seilas, fikk vi også oppleve noe av Australias ekstrem-vær. Tidligere hadde nyhetene vært preget av enorme skogbranner i sør og kraftig flom i nord. I slutten av mai var det imidlertid de nordlige deler av New South Wales som fikk unngjelde. Etter kraftig regn i innlandet, kombinert med fullmåne, høyvann og pålandsvind med rester av en storm i seg, gikk Clarence River og flere naboelver over sine bredder. I Grafton, byen der Eirik noen måneder tidligere ble født, var vannstanden i elven 15 meter over normal vannstand.
Store områder ble oversvømmet og mange mennesker ble evakuert. I Yamba der Clarence River munner ut i Stillehavet, ble ikke virkningen av flommen så stor. Da flommen var på sitt høyeste i Yamba Marina var det fortsatt 60 cm igjen av betongpålene, før bryggene ville flyte over toppen. Riktignok ble veien i byen oversvømmet med noen centimeter vann èn av dagene, men utover det ble skadeomfanget i Yamba begrenset.
Byen ble derimot avskåret fra omverdenen i mer enn én uke da hovedveiene utenfor Yamba ble satt under vann. Butikkhyllene i Yamba ble fort tomme og mat ble fløyet inn til butikkene med helikopter. Heldigvis led ingen ombord i Empire noen nød – Empire var innen flommen lastet og klar for ferden videre nordover langs Australias østkyst.
Da det igjen var mulig og trafikere Clarence River, og bølgene fra den kraftige stormen lengre øst i Stillehavet hadde roet seg, kastet vi loss. Vi vinket ”sees igjen” til våre venner i New South Wales med en stor klump i halsen. Da Tanya og Steve dukket opp på bølgebryterne der Clarence River møter havet og blåste i hornet, var det ikke fritt for at vi fikk noen tårer i øyekroken. Heldigvis visste vi at vi ville se i hvert fall noen av våre australske venner igjen allerede litt lengre nordover langs kysten…